Anmeldelse: Høst

SOLID: KINOMAGASINETs anmelder syntes Høst var en svært god film.

Høst er en stemningsfull og kunstnerisk film full av kvalitet og omtenksomhet.

Jan Vardøen har vært kjent i mange år som både musiker, forfatter, restauranteier med mer.

Det hersker ingen tvil om at han har mange jern i ilden, og i 2014 debuterte han også som filmregissør med filmen Heart of Lightness (også kjent som Søvnløs i Lofoten).

Siden det har hans kjærlighet og interesse for film bare vokst, og hans film Høst har blitt en god komposisjon som viser tydelig utvikling fra forrige film.

Høst oser av Vardøen selv, men det blir på ingen måte noen prangende og klam navnemerking. Derimot framstår det hele som personlig og noe som Vardøen selv virkelig har skapt med både hjerte og sjel.

Filmen blir på mange måter en hyllest til byen Oslo, men også til kjærligheten, teatret, kunsten og Oslos restauranter og uteliv.

De mange stoppestedene i filmen bærer preg av Jan Vardøens kunnskap og interesser. Det kunstneriske får blant annet rom via Ingvild (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) og Jeppe (Helge Jordal) sitt arbeid i teatret og deres gåturer i Vigelandsparken.

Også mat og drikke står sentralt i filmen. Jeppe sjarmerer med idyllisk kokkelering, samtidig som han kan mye om drinker og andre av livets goder. Vi får bli med innom utvalgte restauranter og utesteder i filmen, og vi bare vet det: disse stedsvalgene er ikke tilfeldige. I det hele tatt utstråler Høst en rustikk og tiltrekkende stemning.

Nettopp dette rustikke preget må fotograf Patrik Säfström få mye av æren for. Säfström har tidligere vært delaktig i fotoarbeidet med mange svært gode filmer, for eksempel Hawaii, Oslo, Vinterkyss, Kautokeino-opprøret og DeUsynlige. Denne gangen er det kun han som står bak roret og dette klarer han på mesterlig vis.

Med drahjelp fra vellykket lyssetting, scenografi og lokasjoner blir man som seer dratt med inn i en visuelt sterkt og veloppbygd filmverden. Dette blir helt klart en fryd for øyet.

I tillegg til at Jan Vardøen er både regissør og manusforfatter har han også komponert filmmusikken. Stemningsfulle jazztoner med trompet og klaver i forgrunn er gjennomgående og svært kledelig i filmen.

Skuespillerstaben kan ikke beskrives som noe annet enn et stjernelag. De fleste på rollelista er i toppsjiktet i Norge, og flere av dem har lang fartstid fra både teater og film. Spesielt Jordal imponerer med en varsom uttømming av store deler av følelsesregisteret.

Historien som skuespillerne har fått boltre seg i holder mål. Den spiller på sentrale temaer som familiedynamikk, alder, kjærlighet, karriere og livet som helhet.

Filmen får ganske fort en gjennomsyrende Lolita-tematikk, men samtidig får det hele en ny tvist mot slutten. Denne vrien holder mål, selv om den ikke er så altfor nyskapende.

Skuespillerne klarer å få fram en del humoristiske scener uten at dette blir kleint og stivt, og det i seg selv er en kunst. Filmen innehar en rekke frampek og symbolikk som gjør seg, og i tillegg klarer den å holde seg på rett spor hele veien.