Anmeldelse: 1919 High Ground

Det er ikke mange australske filmer som klarer å strekke seg frem og slå gjennom her i Norge.

De siste årene har vi fått over Animal Kingdom, Mad Max: Fury Road og regissør Jennifer Kents to fantastiske spillefilmer; The Babadook og The Nightingale.

1919 High Ground er vakker, sterk og lærerik, men klarer ikke helt å nå opp til å bli blant de beste.

Vi er i Australia på 30-tallet. Unggutten Gutjuk (glitrende spilt av nykommer Jacob Junior Nayinggul) er aboriginer, men har vokst opp blant hvite, kristne.

Travis (Simon Baker) var snikskytter under første verdenskrig.

Han forlater politistyrken i Australia etter uenigheter, men blir hentet inn 12 år senere for å jakte på og fange Baywara (Sean Mununggurr) – en mann som er på hevntokt.

Gutjuk viser seg å være i slekt med Baywara og blir derfor med Travis på jakten for å se om de kan komme frem til en fredelig og rettferdig arrestasjon.
Men jo mer Gutjuk oppdager om Travis sin fortid blir det mer og mer tvetydig hva som defineres som rettferdighet i det splittede landet, Australia.

Historien i High Ground sies er inspirert av virkelige hendelser. Hvor nært sannheten det er eller ikke, føles ikke så viktig. Regissør Stephen Johnson formidler historien godt og stiller opplysende spørsmål som er like aktuelle i dagens Australia som det var for nesten 100 år siden.

Tematikken er forfriskende å oppleve for oss på andre siden av jordkloden, men den føles også relevant.
Hvem er det som har retten på å eie et land? Er det de som brutalt kjemper seg til makten ved erobring eller tilhører landet og loven de innfødte?
Spørsmål vi kan trekke paralleller til i Norge, Amerika og utallige andre land som har urbefolkning som minoritetsgruppe. Jeg vil gjerne se en film med denne tematikken satt i Norge!

Australia er et vakkert, men uttørket land. Selv i de mest tørrlagte og utdødde områdene klarer filmfotograf Andrew Commis (Babyteeth, Brave New World – serien) å komponere engasjerende bilder som trekker frem hva som er vakkert ved jorden og fjellene i Australia og dets kontraster til den fargerike naturen.
Regissør Johnson har med seg en stjerneklipper, nemlig Jill Bilcock (Road to Perdition, Romeo + Juliet og Moulin Rouge) som gjør en herlig jobb med sine valg på klipperommet. Det gis aldri slipp på at mennesket er en del av naturen og Bilcock kobler tematikken og bildene lekkert sammen.
Hele teamet bak kamera gjør en formidabel og bemerkelsesverdig jobb på å opprettholde historiens relasjon til naturen.

Filmen kunne satt sine spor i mitt sinn og hjerte, men lider av utlevere overtydelige meninger og lærdom i siste akt. Filmen har ledet meg fint gjennom reisen til Travis og Gutjuk. Takket være gode skuespillere og et fint manus føler jeg at mitt perspektiv på hva som er rett og galt for karakterene er tydelige. Dessverre virker det som at filmen ikke stoler på om publikum har forstått dette og tvinger ut replikker fra skuespillere for å tydeliggjøre karakterenes mål, meninger og fordommer. For meg blir dette for mye av det overtydelige og det trekker meg litt ut av de fineste øyeblikkene i filmen. Jeg skulle ønske at filmskaperne turte å holde litt igjen for å skape mer rom for å reflektere.

Det jeg sitter igjen med er en lærerik og fin filmopplevelse hvor jeg skulle ønske jeg ble mer berørt av historien og fikk mer plass til å reflektere over hva som er rett og galt før rulleteksten startet.