Anmeldelse: Guillermo Del Toro’s Pinocchio

Med Guillermo del Toro og Mark Gustafsons gjenfortelling om den levende tredukken lærer vi at å lyve noen ganger er det riktige å gjøre.

Mange av oss har sett denne fortellingen før. Særlig Disneys filmatisering fra 1940 er en kjenning for mange. I tillegg har sangen «When You Wish Upon a Star» blitt en slags julesviske her i Norden.

Så Pinocchio som karakter, kjenner vi godt. Dukken som ville bli en ekte gutt, og som fikk lengre nese hver gang han løy.

Men vi kjenner ikke denne versjonen av historien? Tross en lang rekke nyere filmatiseringer av italitenske Carlo Collidis barnebok fra 1883.

Denne gangen er vi i 1940-tallets fascistiske Italia. Gepetto er en mann i sorg etter at hans første sønn døde i et bomberaid under første verdenskrig. Av vrede prøver han å gjenskape sitt barn i tre. Dette resulterer i et helt annet barn enn han ønsket seg. Pinocchio er impulsiv, naiv og eier ikke konsekvenstenkning. Herfra fortelles åpningen av det kjente eventyret. Men med noen markante endringer. Disse endringene skyver deretter fortellingen inn på et nytt spor som endrer fortellingens budskap og følelsesregisteret. Sekvensene som i originalromanen, og tidligere filmatiseringer var ment for å skremme barn til å oppføre seg, er byttet ut. Her virker det heller som filmen prøver å oppdra de voksne i salen heller enn barna.

Treskjæreren Gepetto får mye tid i denne versjonen av filmen. Han er en far som prøver å gjemme bort sin nye sønn. Han skammer seg over Pinocchio, og ønsker han var mer som sin første sønn. En annen far som får mye skjermtid, er den fascistiske offiseren i byen. Han synes denne gutten av tre er et avvik som må innordne seg nasjonens idealer. Offiseren har i tillegg sin egen sønn, som sliter med å leve opp til sin fars idealer.

Her ligger mye av filmens hjerte. Hvordan disse barna strever etter å bli likt av sine fedre er en rørende kjernekonflikt. Filmen rommer også noen større eksistensielle spørsmål om liv og død. Pinocchio er laget av tre, og derfor ikke levende. Men ettersom at han nå først har fått pustet liv i seg, kan han da egentlig dø? Og hvis han er udødelig, hva vil det si for ham å leve under en krig med så mange dødsfall?

Formmessig er filmen en stor glede. Den er animert i stop-motion, hvor man fotograferer dukker ett og ett bilde av gangen. Og dette animasjonsteamet har fått så mye liv inn i hvert eneste bilde. Fotoet er varmt og vennlig i store deler av filmen, samtidig som de skumlere scenene bruker mye mørke blåtoner og intense rødfarger. Den er stilisert, og stilen samsvarer godt med filmens handling og tematikk. Del Toro har samarbeidet med blant andre manusforfatteren Patrick McHale på denne filmen. McHale er mest kjent for å ha skrevet episoder av animasjonsserien Adventure Time og skapt mini-serien Over the Garden Wall, noen av de beste animerte seriene fra 2010-tallet. Og Guillermo Del Toro’s Pinocchio har flere av de samme kvalitetene McHale har fått til før. De mørke og skumle passasjene i denne filmen er frydefulle å se på. Flere av de er også del Toro sine kjennetegn. Guillermo Del Toro’s Pinocchio har flere paralleller til del Toros egen spillefilm, El laberinto del fauno (på norsk Pans labyrint) fra 2006. Særlig i hvordan den kombinerer barnlige eventyrfortellinger med fascistisk undertrykkelse.

I tillegg må stemmeskuespillet nevnes. Versjonen med engelske stemmer har brukt skuespillere som Cate Blanchett, Christoph Waltz, Ewan McGregor og Tilda Swinton for å nevne noen. Alle skuespillerne gjør en kjempejobb, og bringer veldig mye liv til karakterene gjennom stemmearbeidet.

Guillermo Del Toro’s Pinocchio er rettet mot hele familien, og ikke bare de eldre, slik mange av del Toro sine andre filmer er. Filmen lykkes ganske godt med å holde på balansen. Den aldri blir for enkel og lystig, ei heller aldri for komplisert og dyster. Det må likevel spesifiseres at fortellingen om Pinocchio alltid har vært en mørk fortelling. Selv Disney-versjonen fra 1940 – selskapets andre helaftens tegnefilm – har flere traumatiske scener for de aller yngste. Og om du har sett noe som helst av enten del Toro, eller McHale før, så vet du at det alltid gjemmer seg noe skummelt i skyggene. Det er en film med mye glede og håp i alt det mørke den viser frem.

Hvis man skal trekke frem et par svakheter med Guillermo Del Toro’s Pinocchio er det i hvordan den bruker noen av karakterene. Sebastian J. Cricket, (eller Sebastian T. Gresshoppe på norsk), mister noe av funksjonen sin. Dette er fordi han ikke lenger får den rent oppdragende rollen han hadde i tidligere fortellinger. I denne er han rammefortelleren, og en slags sidekick som aldri rekker å komme til poenget før de andre har dratt videre. I tillegg er noen av vitsene og sangene hans litt repeterende, og tidvis på grensen til å bli irriterende. Men det bikker heldigvis aldri over kanten. Dessuten er faktisk et par av sangnumrene og vitsene til gresshoppen veldig fornøyelige, så de veier opp for hverandre. Den største svakheten til filmen er egentlig bare at jeg ønsker meg mer! Når filmen slutter er det på et passende sted. De dramatiske linjene som filmen har etablert har fått en konklusjon med fin sløyfe på. Men universet er så rikt at jeg gjerne ville vært der videre. Jeg skulle gjerne sett mer av hvordan Pinocchio levde under krigen, og hva som skjedde med flere av vennen hans. Dette er mer et kompliment enn en kritikk, men følelsen av at det var noe mer som manglet, satt fortsatt i meg gjennom rulleteksten. Tør vi håpe på en oppfølger? Jeg gjør i alle fall det.

Guillermo Del Toro’s Pinocchio er en god film for hele familien. Og spesielt de som liker de litt skumlere animasjonsfilmene. Den har rike karakterer, og en oppfinnsom måte å vri fortellingen på. Den er et stykke bunnsolid håndverk. Om du er enten 8 eller 45 kan du finne noe å like i denne filmen. En god innføring i at man ikke alltid skal høre på de voksne er den også.

Filmen har premiere på Netflix 9. desember 2022, men vil ha en kort periode på kino fra 25. november, noe som er ganske unikt i Netflix-sammenheng. Det kan tyde på at de ønsker å heve sjansene for nominasjoner for diverse filmpriser og anseelsen til filmen. Det nye er at også selveste Nordisk Film kino viser Guillermo Del Toro’s Pinocchio på utvalgte kinoer.