Anmeldelse: Green Book

Dette er den klassiske historien om to personer som møtes og ved første øyeblikk ikke kommer særlig godt overens. «Let the bromance begin!»

Green Book er – som det heter – inspirert av en sann historie om et uventet vennskap.

Etter hvert utvikles et vennskap basert på gjensidig respekt og forståelse mellom to personer som ikke kunne vært mer forskjellige.

I Green Book er også de segregerte 60-talls sørstatene i USA et innpåslitent bakteppe, hvor afro-amerikanere hadde det svært vanskelig.

Filmens tittel Green Book er en referanse til en reisehåndbok for svarte (også benyttet i filmen), som ble publisert fra 1936-1966.

Guiden var til for å hjelpe afro-amerikanske reisende å finne kost og losji, og andre forretninger som ville servere dem.

Hovedfokuset i filmen er relasjonen mellom Anthony «Tony Lip» og Dr. Don Shirley.

Året er 1962. Tony er en nattklubbvert/utkaster i New York som plutselig står uten jobb.

Han tilbys å være sjåfør til den afro-amerikanske musikeren Dr. Don Shirley som skal på en to måneders turné gjennom de dypeste amerikanske sørstatene.

Dr. Shirley er en høyt utdannet, sofistikert kunster som taler flere språk, har tre doktorgrader og er en bejublet musiker.

Tony er en familiekjær, italienskættet mann fra gata med en ustoppelig appetitt på livet – og en tendens til å havne i bråk.

Disse to finner etter hvert tonen og et interessant vennskap fremstilles på lerretet.

Svært viktig for filmen er en troverdig portrettering av hovedkarakterene. Hovedrolleinnehaverne Viggo Mortensen og Mahershala Ali gjør begge en strålende innsats, og klarer absolutt å bære filmen på sine skuldre.

Viggo Mortensen gikk opp nærmere tjue kilo for rollen og imponerer som Tony. Han klarer å være både tøff, sårbar, morsom og sjarmerende gjennom hele filmen. Dette er en av de beste (om ikke den beste) rollen han har gjort, spør du meg!

Oscar-nominasjonen er meget velfortjent.

Mahershala Ali gjør et fascinerende portrett av en eksentrisk musiker. Karakteren preges av både alkoholisme, ensomhet og arroganse. Disse attributtene er ikke akkurat fordelaktige, men likevel sympatiserer man med Shirley utover i filmen. Dette bidrar selvfølgelig Ali med.

Dynamikken og samspillet dem i mellom er enestående. Sammen klarer de å skape både morsomme/sjarmerende og rørende øyeblikk.

Likevel kommer man aldri helt ned i huden på noen av karakterene, noe som preger helhetsinntrykket. Filmen har en lett og trivelig stemning gjennom sine drøye to timer, som går utover dybden på karakterene. Jeg hadde likt å fått mer innblikk i blant annet problematikken Dr. Shirley kjenner på angående å ikke føle ordentlig tilhørighet noen steder. Når filmens stemning blir litt for alvorlig beveger den seg hurtig videre.

Men kanskje det kan forventes når regissør og medmanusforfatter Peter Farrellys tidligere kjente suksessfilmer blant annet er There’s Something About Mary (1998) og Dumb and Dumber (1994). Mens Green Book selvsagt er i en helt annen sjanger.

Regissøren fortjener med Green Book ros for å drive frem fantastiske skuespillerpresentasjoner basert på et stødig manus.

Filmen er nominert til fem Academy Awards, populært kalt Oscars: beste mannlige hovedrolle (Mortensen), beste mannlige birolle (Ali), beste klipp, beste film og beste originale manus. Medmanusforfatter er Tony Lips sønn, Nick Vallelonga.

Green Book er en trivelig film med mye sjarm, hvor store deler av filmens styrke ligger i skuespillerprestasjonene. Viggo Mortensen og Mahershala Ali bringer disse karakterene til live og uten disse rolletolkningene hadde ikke filmen vært like interessant. Filmen gir sterke assosiasjoner til  30-årsjubilanten Driving Miss Daisy (1989), som også har enestående skuespillerprestasjoner og fantastisk sjarm. (Og som vant hele fire Oscars, herunder for beste film.)

Tony og Dr. Shirley er nok ikke like uforglemmelige som Miss Daisy (Jessica Tandy) og Hoke (Morgan Freeman), men Green Book er en svært fornøyelig film med flere flotte øyeblikk.