Anmeldelse: Ghostbusters: Afterlife

Ghostbusters er endelig tilbake på kinolerretet etter 32 år (hvis vi ikke teller med parodien fra 2016). Har nye Ghostbusters: Afterlife den samme sjarmen som de originale filmene? Nja, noe har den, men ikke like bra som de originale.

Det var ekstremt gøy å se Ghostbusters igjen. Selv er jeg veldig glad i de to første filmene og syns de gir god humor og spenning for både store og små (2016-utgaven kan vi heller bare glemme).

Ghostbusters: Afterlife har en spennende historie med flere gode vink til vi som kjenner til universet fra før. Vi møter på en del kjente fjes, noen av dem skulle jeg ønske var enda mer involvert, for det var så moro å endelig se dem tilbake. Samtidig var det også en som jeg skulle ønske var mindre involvert, uten å gå i for mange detaljer her.

Det er noen scener som er lengre enn de burde være. Filmen hadde nok ikke behøvd å være litt over to timer lang.

Humoren er kanskje det som kommer dårligst fram i filmen. Den eldre garde seere som ennå husker humoren til Bill Murray og Dan Akroyd i de første filmene vil nok bli litt skuffet denne gangen. Men innimellom kommer det noen veldig gode glimt, spesielt fra de mer voksne karakterene. Dessverre er det ofte vitser som virker litt vel ungdomsaktige, og dermed ikke like morsomme for alle. De kan også være litt vel kompliserte og trenger mye ekstra forklaring. Dette gjør at filmen ikke passer like godt for både store og små som de tidligere gjorde.

Skuespillet var ypperlig gjort, spesielt fra den eldre garden som med Paul Rudd og Carrie Coon. De yngre briljerte med skuespillet de også, selv om mye av manuset deres kunne trengt å jobbes mer med. Det følger i litt for stor grad ungdomsfilm-klisjeer, for eksempel er de to unge hovedpersonene karakterer du egentlig har sett i veldig mange filmer allerede.

Musikken er tilbake og høres fortsatt helt glimrende ut, samtidig som de har med noen nyere toner. De øker spenningen veldig bra for actionscenene, og gjør en god jobb med å skape den mystiske atmosfæren i oppbyggingen av filmen. Jeg kjente at det kriblet mens jeg fulgte ivrig med.

Alt i alt er nye Ghostbusters: Afterlife en gøyal og spennende reise om du har sans for ungdomsfilm med et humoristisk fantasytema, selv om filmen kan være noe lang og litt mangel på god humor. Om de fortsetter med gode skuespillet, den fenomenale musikken og benytter flere spennende actionscener på lur, i tillegg til litt forbedring på manus og humor, så blir det nok gøy å se flere i fremtiden. Så hvem skal du ringe? Ghostbusters!

PS: Ghostbusters har også plukket opp franchisevanen med å ha med scener etter rulleteksten. Faktisk to forskjellige, den første er morsom, spesielt hvis du har sett filmen som det refereres til. Den andre derimot er en epilog for historien som gir mye hint for fremtidige oppfølgere å plukke opp. Du må stå igjen i kinosalen en god stund for å få med deg disse, de fleste går nok glipp av dem.