Anmeldelse: Geparden Maleika

Barfuss er en fotograf og filmskaper, kjent som «Gepardmannen». Han er fotograf og filmskaper, og I Geparden Maleika følger han en gepardmor og hennes seks unger.

Barfuss har laget mange naturrelaterte dokumentarer, men Geparden Maleika er den første langfilmen. Gjennom sine mange reiser til Afrika har han skapt kunst og en naturforståelse som overgår de fleste. Han er fascinert av dyr og gjerne store kattedyr. Filmen bærer preg av å være en naturdokumentar, men med lydsporet, historiefortellingen og den røde tråden blir handlingen fremstilt i stil som kan minne om Den utrolige reisen 1993. Marianne Sand, som har den norske fortellerstemmen, gjør som Knut Risan i Tre nøtter til Askepott 1973, og forteller mens hun legger stemme på de forskjellige søsknene i flokken. Sand har en behagelig stemme som passer filmen og stemningen godt.

I tre år bodde Barfuss på savannen i en afrikansk nasjonalpark hvor han fulgte Malaika og hennes seks unger. Historien byr på mange farlige situasjoner, koselige stunder og nervepirrende jaktsekvenser. Filmen er tillatt for alle, men jeg ville nok ikke anbefalt den til de aller minste. Dette til tross for at Barfuss har valgt noen narrative grep som gjør at filmen passer for et relativt ungt publikum. Det negative med denne avgjørelsen er at filmen mister noe av den dybden et mer voksent publikum muligens hadde ønsket seg. Der igjen sitter vi igjen med en film som passer for både voksne og barn, og kanskje var dette nettopp poenget med avgjørelsen. Det er tross alt en familiefilm.

Vi kommer tett på dyra og får et unikt blikk på gepardfamiliens hverdag. Vi møter også andre dyr i dokumentaren, da også en annen gepardfamilie som ikke har vært like heldige som Malaika sin familie. På den måten får vi et innblikk i hvor farefull og vanskelig livet til dyra på savannen kan være og er. Ikke at det er så enkelt for Malaika heller. Hun møter på en del tragiske hendelser på sin vei hun med. Det er lek og moro, og det er også mange fine stunder.

Fotoarbeidet er upåklagelig, og det skulle kanskje bare mangle av en så erfaren fotograf som Barfuss, men det må allikevel trekkes frem. For det er flotte bilder og vakre utsnitt. Barfuss har en særegen evne til å fortelle gjennom bildene sine og kanskje er det jaktscenene som er spesielt gode.

Da jeg hørte at det var en tysker som bodde med dyr tenkte jeg umiddelbart på tyske Werner Herzog’s dokumentar Grizzly man fra 2003. Der var det riktig nok amerikaneren Timothy Treadwell som bodde med bjørner og i den forbindelse møtte sin makabre skjebne. Heldigvis for Barfuss ender ikke denne dokumentaren på samme måte for han som for Treadwell. Her ender vi opp med et ekstraordinært innblikk i gepardenes rike, liv og hverdag. Og Barfuss ender ikke som gepardmat. Mulig aldersgrensen hadde steget noe om dette var tilfellet.

Filmen vitner om en brutal tilværelse og vi er vitner til død, kamp for livet og en mor som gjør alt i sin makt for barna sine. Vi får vite at Malaika har hatt et kull unger tidligere, og der overlevde bare en. Så om du ønsker å se hvordan det gikk med Malaika og det nye kullet, så er det vel verd en kikk. Jeg anbefaler denne filmen for både store og små.