Anmeldelse: Flukten fra Øst-Tyskland

Året er 1979, og de øst-tyske familiene Strelzyk og Wetzel bygger en luftballong i all hast for å flykte fra Øst-Tyskland til Vesten. Sikkerhetstjenesten Stasi er på sporet av dem, og kappløpet er i gang.

Flukten fra Øst-Tyskland baserer seg på den enestående sanne historien om disse to familienes flykt fra Øst-Tyskland.

Den velkjente historien har tidligere dannet grunnlag for flere dokumentarfilmer, samt den amerikanske spillefilmen Night Crossing (1982) med blant annet John Hurt.

13 august 1961 reiste myndighetene i Øst-Tyskland Berlinmuren tvers gjennom Berlin mellom det daværende Øst-Berlin og Vest-Berlin.

Hovedhensikten var å hindre et stadig stigende antall flyktninger fra DDR i å krysse grensen. Muren ble et sterkt symbol på den kalde krigens deling av Europa. 9. november 2019 var det 30 år siden murens fall i 1989, og antageligvis er den internasjonale utgivelsen Flukten fra Øst-Tyskland satt til å markere dette jubileet (den hadde nasjonal premiere i Tyskland i 2018).

Filmen har sterkt fokus på hvor desperate folk var å flykte fra Øst-Tyskland, og mange døde i forsøket. I filmens intro viser en tekstplakat at det estimeres at mellom 1976 og 1988 forsøkte 38.000 øst-tyskere å flykte. Minst 462 menn, kvinner og barn mistet livet ved grensen.

Flukten fra Øst-Tyskland klarer ypperlig å fange den klaustrofobiske stemningen borgerne i Øst-Tyskland antageligvis kjente på. Statsmakten hadde overvåkning over alt. Karakterene kan ikke stole på noen og må holde en ekstrem lav profil for ikke å bli oppdaget. Familien Strelzyk har på toppen av det hele en Stasi-ansatt til nabo. Ved et par anledninger i filmen blir nervøsiteten og paranoiaen til karakterene overdramatisert. Blant annet en drømmesekvens som skaper unødvendig dramatikk. Det oppleves litt i meste laget, og filmen klarer å skape intens spenning uten slike scener.

Dramaet er en klassisk katt/mus fortelling, her mellom Stasi sikkerhetstjenesten og luftballongbyggerne. Gjennom filmen kryssklippes det mellom de to partene, hvor publikum får delta i jakten på Strelzyk/Wetzel og deres intense arbeid med å bli ferdig med luftballong før de oppdages. Filmen opprettholder den nervepirrende stemningen gjennom filmen, men ved et par anledninger blir det litt i overkant. Blant annet er kjærlighetsforholdet mellom tenåringene Frank Strelzyk og nabojenta (datteren til en Stasi-ansatt) noe overflødig. Frank er villig til å risikere familiens liv for henne, noe som blir lite troverdig. Uansett om han er tenåring.

I filmens sluttsekvenser blir det også overdramatisering som oppleves mer irriterende enn spennende.

Flukten fra Øst-Tyskland klarer dog å skape en autentisk tidsfølelse. Kostymene, biler, interiør og lignende skaper en stilig og troverdig 70-talls atmosfære. Spesielt imponerende er scenedesignet i Øst-Berlin med blant annet retro telefonkiosker.

Filmens lyd-og musikkspor underbygger filmens spenning på en subtil og velsmakende måte.

Skuespillerne gjør alle gode og troverdige roller. Familiene Strelzyk og Wetzel spiller godt som paranoide, desperate og nervøse. Særlig gode er Friedrich Mücke(Peter Strelzyk) og Karoline Schuch (Doris Strelzyk) i en sekvens hvor de setter spørsmål til deres foreldrerolle siden de tar denne enorme risikoen i flyktningsforsøket. De kan enten dø i forsøket, eller så kan de risikere å fratas barna dersom de oppdages. En sårbar og gjenkjennelig scene som de bærer godt.

Filmen gir også et hyggelig gjensyn med David Kross som har vært et sjeldent syn i internasjonale filmer etter en solid rolle i The Reader (2008) med Kate Winslet.

Jeg må kort kommentere den labre norske titteloversettelse: Flukten fra Øst-Tyskland. Originaltittelen – Balloon, er mye mer subtil, nysgjerrighetstriggende og forklarende. Det er en veldig sterk og god tittel. Spenningen går tapt i den norske oversettelsen.

Flukten fra Øst-Tyskland ble vinner av publikumsprisen under Den norske filmfestivalen i Haugesund 2019, hvor deler av begrunnelsen var at den passer for alle typer publikummere. Det vil jeg støtte, for det er en solid film med en interessant historie. De fleste vil nok ha glede av den.

Men jeg mener at dersom filmen hadde kuttet klisjé aspektene (tenåringssønnen sitt forhold med nabojenta, drømmesekvensene og overdramatisering på slutten) hadde filmen nådd sitt ultimate potensial. Historien i seg selv er så spektakulær, og de visuelle og audiovisuelle aspektene er på plass, men filmen fomler for mye på veien. Eller i luften om du vil.