Anmeldelse: Florence Foster Jenkins

KINOMAGASINETs anmelder gir Florence Foster Jenkins terningkast fire.

Florence Foster Jenkins er en film som oser av god komikk med dyktige skuespillere. Filmen forsøker å treffe både i dur og moll, men klarer ikke de alvorlige partiene fullt ut.

De fleste i salen vet hva som skal skje. Alle som har en viss aning om filmen som snart skal innta skjermen vet at Meryl Streep, «the one and only», skal spille en tonedøv operasangerinne, og slik sitter vi litt langt ute på kinosetet og venter på et skingrende skrik.

Men noen falske toner er ikke det første som møter oss. Regissør Stephen Frears har gjort flere gode valg i sin beretning ved å hole oss litt på pinebenken. Florence Foster Jenkins (Meryl Streep) gir oss ikke en eneste sangtone før mye annet i filmen er etablert, og dette har stor effekt. Også etter at alle har fått føle på den sjelsettende opplevelsen med Jenkins’ røst klarer Frears fortsatt å opprettholde spenningen. Særlig når det gjelder Hugh Grants karakter, St. Clair Bayfield, Florence Foster Jenkins’ ektemann, klarer Frears å gjøre meg nysgjerrig.

I tillegg til Meryl Streep og Hugh Grant møter vi Simon Helberg, mest kjent for rollen som Howard i The Big Bang Theory. Han spiller Florence Foster Jenkins sin pianist Cosmé McMoon, og det er fornøyelig å se han i denne rollen.

Meryl Streep klarer stadig å fornye seg selv, og det er ingen overraskelse at hun også takler denne rollen. Hun bruker sitt komiske talent, som jeg aldri har betvilt, men klarer også å vise flere sider ved karakteren.

Helt siden jeg så den første traileren for filmen syntes jeg det var bemerkelsesverdig at Hugh Grant skulle spille ektemannen til Streeps karakter. Grant har spilt en sjarmerende, singel og humoristisk mann på omkring 40 år helt siden Notting Hill i 1999 og fram til The Rewrite, hele 16 år senere. Dermed var det rett og slett vanskelig for meg å se for meg Grant i rollen som en noe mer aldrende mann, men det fungerer overraskende godt. En gang i ny og ne blir uttrykkene hans litt for gjenkjennelig fra hans mer vitale og komiske karakterer, men jevnt over er det en helt annen Hugh Grant vi får bli kjent med her enn vi har sett tidligere, og det er befriende. Til tider skurrer samspillet mellom Streep og Grant noe for meg, og de blir ikke noe stjernepar i min bok, men dette kan ha å gjøre med mine nevnte forutinntatte antakelser.

Jeg fascineres av beretningen i filmen, og det er mye på grunn av at den baserer seg på en sann historie. Filmens fremste funksjon er å være underholdende, og dette klarer filmen med glans. Latteren sitter løst gjennom hele filmen, og dette er takket være både historien og skuespillerne. Men samtidig som humoristisk sjarm styrer mye av showet får også de mer såre delene ved livet spillerom. Lag for lag skrelles av hovedkarakterene i filmen, og litt etter litt får vi vite om Jenkins’ langvarige sykdom. Med dette nyanseres en rekke handlinger, og det er lett å få medfølelse for flere av karakterene, og ikke minst ha forståelse for deres valg.

Det snakkes til stadighet om curlinggenerasjonen i vår samtid. St. Clair Bayfield hadde ingen barn han kunne curle for, men han curler til gangs for sin kone. Han får et helt samfunn til å holde tett om hvor grusom kona sin stemme er med stor drahjelp av penger. Han gjør det av kjærlighet, men samtidig blir det et slags svik hvor kona blir ført bak lyset. Alle disse følelsesmessige aspektene er interessante og mangefasetterte.

Det er fotograf Danny Cohen som er filmens fotograf. Cohen har tidligere filmet storfilmer som The King’s Speech (2010), Les Misérables (2012) og The Danish Girl (2015). Også i Florence Foster Jenkins gjør han en god jobb, men jeg savner den helt store kreativiteten når det kommer til utsnitt og kamerabevegelser. Men Cohen formidler bilder av høy kvalitet, og takket være god scenografi og lekre kostymer blir det delikate bilder Cohen serverer oss.

Regissør Stephen Frears hadde tatt hensiktsmessige valg på starten av filmen, ved å spare på en del av spenningen, men klarer ikke å lukke filmen på en like gunstig måte. De såre følelsene som vi får ta del i hos karakterene, som helt tydelig bygger opp til hjerteskjærende scener, har ikke en stemme som når fram hos meg som publikum. Det er som om Frears har brent opp alt kruttet med de humoristiske og underholdende scenene, for disse sitter som et skudd. De mer såre og følsomme scenene blir som avkappet, og dette er et stort tap for filmen som helhet. Ved at jeg som publikum hadde fått føle både på latter og gråt kunne denne filmen ha blitt svært god, men scenene som har potensial til å gi en klump i halsen blir uten fylden som kreves.

Florence Foster Jenkins er en underholdende og pulserende film som holder tempoet oppe gjennom hele sin spilletid. Den kunne ha høynet sin verdi ved å både våge og orke å satse like mye på de mer sårbare scenene, men dette er en film som garantert gir deg en lystig og latterfull kinoopplevelse.

Stor takk til Hamar kino for fri adgang.