Anmeldelse: Fantastic Four

Etter en helhetsvurdering får Fantastic Four terningkast tre av KINOMAGASINETs anmelder.

Klarer enda en superheltfilm med Marvelhelter å skape magi, eller har de blitt et produksjonsanlegg av middelmådige tegneseriefigurer på det store lerret?

Endelig har tiden kommet for Fantastic Four, slik den skulle vært fra starten. Dette er i hvert fall basis for mine forventninger i det jeg setter meg i kinosalen.

Jeg storkoser meg i løpet av de første tretti minuttene, og tenker at det er dette jeg har ventet på. Historietimen om opphavet til våre helter starter i barneårene. Vi er i 2007 og møter en ung og nerdete, men tydelig klok, liten vitenskapsmann i Reed Richards (Miles Teller). På skolen forteller han om sin drøm om å lage en teleporteringsmaskin for ikke bare å teleportere materie, men organisk materiale i form av mennesker. Referansen til Star Trek er i så måte herlig og på sin naturlige plass. Latterliggjort som ung vitenskapsmann, møter vi Reed igjen sju år senere som en ung mann. Sammen med sin gode venn Ben Grimm (Jamie Bell) imponerer de stort på en vitenskapsmesse hvor Richard ender opp med fullt stipend.

Den første delen av filmen lover godt, og der jeg sitter i kinomørket med terningen i lomma er jeg klar for å rulle en femmer. Men vent, noe skjer. Der det hele så ut til å fortsette i riktig retning, blir filmen sakte, men sikkert teleportert mot undergrunnen, mens den samme terningen gjør seg klar for et nytt kast.

På dette punkt blir jeg sittende og undre meg over hvem som er målgruppen for denne filmen? Er det vi som leste tegneserien som barn? Eller er det et nytt ungt publikum som verken har et forhold til tegneserien eller de tidligere filmene? Muligens begge deler, men det er vanskelig å favne et stort publikum.

Selv er jeg godt kjent med universet rundt de fire. Alt for kjent. Når historien er kjent er det vanskelig å fortelle den på en nyskapende måte. Og nettopp denne kjennskapen blir skurken i filmen for meg. Skurken som så ruller en treer på terningen. Visuelt og lydmessig er det hele praktfullt innpakket, men det blir platt og kjedelig etter de første 40 minuttene. Men hva om jeg var tolv år, uten kjennskap til tegneserien eller de tidligere filmene?

Ja, da er jeg sikker på at denne filmen vil få meg til å lene meg forover, og ikke bakover. Og med det utgangspunktet ruller jeg en femmer. Man kan da ikke gi to terninger til en og samme film sier du. Ikke det? I en superhelt og fantasiverden er alt mulig. Og det er nettopp dette filmen skal gjøre, ta oss inn i en verden vi ikke har vært i før.

Og med tanke på at mange brettspill kan spilles med to terninger, vi jeg si at mye står på spill for Marvel med denne filmen. Så derfor velger jeg en uortodoks metode og ruller to terninger. En for tolvåringen, og en for 40-åringen.

Så hva er det som trekker så mye ned? Jeg vil trekke frem tre sentrale elementer. Manus, manus, manus! Historien om de Fantastiske Fire er elsket av tegneserieentusiastene, og med tanke på hvordan de to tidligere filmene ble, sitter jeg igjen med en klar formening om hva som kunne reddet de fire fantastiske. Hvorfor fortelle historien fra starten igjen? Og det på 1 time og 40 minutter! For det første er det ikke nok plass tidsmessig til å få fortalt historien på en god måte, uten at det hele blir heseblesende.

Det finnes en stor mengde skurker i originalmaterialet til opphavsmennene Stan Lee og Jack Kirby. Jeg vil mene at det klokeste ville vært og skippet historien om hvordan de fire ble som de ble, og rett og slett gjort et kvantesprang inn i deres univers.

Med denne filmen risikerer man å starte hele serien på nytt og ta livet av den igjen, før vi noen gang får møte skurker som Molecule Man. Og når manuset ikke når opp, blir karakterene grunnløse, kjedelige og overfladiske. Manusteksten prøver for alt det er verdt å skape en dypere historie om vennskap, svik, søskenkjærlighet og familiære utfordringer. Men teksten kommer til kort, og det gjør også karakterene.

Som mange amerikanske filmer er også denne proppet med propaganda. Og igjen er det den evinnelige månelandingen som skal trykkes opp i trynet vårt. Sist var i den tredje Transformers-filmen, enn om ikke like grafisk denne gangen her. Våre venner har riktignok med et amerikansk flagg som skal plantes på den alternative kloden de blir teleportert til. Men henvisninger til både Neil Armstrong, Buzz Aldrin og NASA blir slitsomme og er ikke på sin plass. Og for de der ute som ikke tror at vi dro til månen, blir Fantastic Four igjen en bekreftelse på amerikanernes etterspill fra den kalde krigen.

Nei, huff og gru, her ser det ut som jeg har åpnet et bunnløst krater av ulykke. Men det finnes alltid noe annet bak horisonten. Selv om vi her står ovenfor en film som vil så mye, men klarer så lite, er det håp. Virkemidlene her er sterke, både visuelt og lydmessig. Om jeg skal se denne mot de tidligere filmene, vil de fremstå som reneste Muppet Show. Og da har man kommet et godt stykke på vei. Og ikke bare fremstår våre helter i en utsøkt innpakning, hele filmen gjør det. Visuelt finnes det ingenting å sette fingeren på, og med et særdeles aktivt lydbilde vil jeg tro at det hele blir ganske underholdene og mektig for en tolvåring.

Men som en 43-åring som egentlig ikke er lei av superheltfilmer, men samtidig skuffet over Fantastic Four, gir jeg ikke opp håpet at den neste kan bli bedre. Men som en tolvåring ønsker jeg meg superkrefter og en teleporteringsmaskin!

Har du barn, så ta de med og de vil garantert kose seg. Og selv har du nok fått med deg det som trolig blir karakterisert som en «flopp», men fått åpnet horisonten for hvor visuelt nydelige superheltfilmer kan være. Og det er nettopp spesialeffektene som blir skjønnhetens hellige gral, om jeg skal våge meg ut på en slik analogi. Og med denne hellige gral på plass i filmhistorien, vil jeg egentlig aldri gi opp håpet om flere superhelter på film.

For selv om denne filmen ikke forflytter meg til en annen dimensjon, er den super på mange måter til tross.

Savnet av 3D er veldig tilstedeværende. Filmen finnes i Dolby Atmos, og jeg vil oppfordre publikum til å oppleve de Fantastiske Fire med dette fortreffelige lydsystemet.

Det er nå en gang slik at èn terning må velges, og da blir det dessverre en treer. Men som jeg har redgjort for, ta med barna! Selv skal jeg kjøpe den glitrende filmmusikken av Philip Glass og Marco Beltrami, og ta meg en tur til bruktbutikken og kjøpe de gode gamle tegneseriene. Så kan jeg fantasere meg inn i de Fantastiske Fires verden, og håpe at den neste filmen treffer rett.

Stor takk til SF Kino Ski for presseadgang.