Anmeldelse: Everything Everywhere All at Once

Alt, overalt, på en gang – eller samtidig? Sannelig, her er det mye å holde orden på. Men dette er filmen som makter balansekunsten.

Litt om premisset først:

Michelle Yeoh spiller Evelyn, en kinesisk immigrant som sliter med å balansere familielivet og jobblivet i en ny hverdag i USA.

Hun driver et vaskeri sammen med familien sin, men har glemt å fylle ut de nødvendige papirene for å kunne anses som en lovlig bedrift. På vei til skatteetaten blir Evelyn overrumplet av sin egen mann i heisen, som sier han er fra et annet univers og trenger hennes hjelp for å redde multiverset. Dette øyeblikket kickstarter Evelyn sitt eventyr gjennom tid og rom.

Everything Everywhere All at Once er regissert av regiduoen Dan Kwan og Daniel Scheinert som tidligere er mest kjent for den absurde filmen Swiss Army Man.

I tillegg til Michelle Yeoh (Crouching Tiger Hidden Dragon) finner vi navn som Jamie Lee Curtis (Halloween), James Hong (Big Trouble in Little China), Ke Huy Quan (Indiana Jones and the Temple of Doom) og Stephanie Hsu (Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings) på rollelisten.

Alle skuespillerene gjør en god jobb med å formidle filmens kaotiske fortelling.

Michelle Yeoh er uten tvil stjernen her. Hun spiller karakteren Evelyn til punkt og prikke og har spesielt god komisk timing når det trengs som mest. Jamie Lee Curtis er et stort høydepunkt som den iherdige saksbehandleren Deidre som aldri gir opp kampen mot familien Wang selv om det tydeligvis er umulig for dem å fullføre selvangivelsen.

Filmen er stappfull av gode actionsekvenser filmet med stødig og god kameraføring. Lydmiksen underbygger godt både de stille øyeblikkene med tydelig og forståelig dialog, men også de actionfylte sekvensene med presisjon og klarhet.

Du får alltid med deg hva som skjer i hver actionscene og det er tydelig at det er blitt øvd mye på koreografi for å få det til å se så bra ut som overhodet mulig. Dette er sterk kontrast til Jason Bourne-filmene, hvor hver actionsekvens gir deg en uimotståelig trang til å kaste opp etter kun ti sekunder.

Everything Everywhere All at Once er full av humor, og mye av humoren pepres inn i actionsekvensene. Det var flere aspekter ved dem som til tider gjorde det vanskelig å ikke le.

Koreografien er morsom. Det blir brukt objekter som våpen som jeg aldri trodde jeg skulle se bli brukt som våpen. Lydeffektene innehar essensen til en tegnefilm som forsterker humoren.

Blodet spruter, men det stopper allikevel ikke moroa. Fiendene blir slått helseløs ihjel, men det blir gjort på en så slapstick måte og med komiske lydeffekter som gjør det vanskelig å ikke le når de stables oppå hverandre en etter en som et perfekt tårn.

På papiret virker Everything Everywhere All at Once som en særdeles absurd film uten noen særlig form for dybde eller substans.

Dette er absolutt ikke tilfelle. Filmen har en klar og gjennomgående rød tråd som balanseres mellom all tidshoppingen fra tidslinje til tidslinje. Jeg tør til og med å påstå at filmen gjør multiverset bedre enn det MCU har gjort på til nå to filmer i henholdsvis Spider-Man: No Way Home eller Doctor Strange in the Multiverse of Madness.

Filmen er ikke i nærheten av så rotete som tittelen tilsier, snarere tvert imot. Filmen er en reise gjennom både tid og rom der Evelyn må både balansere sitt eget liv med jobb og familie, samtidig som hun må redde multiverset fra å totalt kollapse. På reisen får hun oppleve flere alternative virkeligheter. Disse virkelighetene varierer fra å være subtile versjoner av Evelyn’s virkelighet med kun noen sentrale endringer, til å være totalt hysterisk urealistisk morsomme. I flere av disse forskjellige «virkelighetene» i multiverset var det vanskelig å holde latteren inne, spesielt når det dukker opp en popkulturell referanse eller to.

Everything Everywhere All at Once er mer enn kun en film om en reise gjennom multiverset. Filmen handler om å kunne akseptere seg selv og andre for den man er. Det må være mulig å akseptere folk for at man har forskjellig legning, eller at man er fra en annen kultur. Familie er filmens sentrale punkt. Man bør ikke skyve familien fra seg, men heller omfavne dem og si at man er glad i dem uansett hva som skulle skje.

Det er veldig vanskelig å finne noe å pirke på når det kommer til denne filmen, siden det meste er å anse som nærmest perfekt. Men filmen kan oppleves ubehagelig for noen. Ikke nødvendigvis på grunn av volden eller materialet som tolkes på lerretet, men heller noen intense scener som gjentar seg gjennom spilletiden med veldig aggressiv bruk av blinkende lys som virkemiddel.

Everything Everywhere All at Once er i mine øyne en familiefilm, selv om aldersgrensen sier noe annet. Actionsekvensene er kanskje det umiddelbare midtpunktet og de imponerende visuelle effektene som fremvises hver gang et tidshopp foregår er visuelt slående. Hovedfokuset er derimot Evelyns reise fra å være en mor som ikke greier å balansere familielivet og jobben til å bli en mor som oppnår bedre forståelse om at alle er forskjellige og at hun burde tilbringe mer kvalitetstid med familien. Kanskje tiden er inne for en kvalitetsreise for deg, kjære leser, til nærmeste kinosal sammen med dine kjære?