Anmeldelse: Everything, Everything

Everything, Everything får terningkast tre av KINOMAGASINETs anmelder.

Everything, Everything er rettet mot unge tenåringsjenter. Denne målgruppen vil nok like filmen, da den forteller historien om ung og ulovlig kjærlighet, med en 18 år gammel jente i hovedrollen. I tillegg er den basert på en kjent roman i young adult-kategorien.

Dessverre inneholder Everything, Everything hverken dybden eller et godt nok manus for å holde på interessen til eldre mennesker som har fortært sin andel romantiske filmer av bedre kvalitet. Filmen er preget av stødig regi, flinke skuespillere og en historie som vil interessere den rette målgruppen, men den er ikke god nok til å kunne stemples som noe annet enn en middelmådig film om ung kjærlighet.

Everything, Everything handler om Maddie (Amandla Stenberg), en 18 år gammel jente som har tilbrakt hele livet i sitt eget hus, isolert fra omverdenen på grunn av en sykdom som har gitt henne et svært svakt immunforsvar. Hun har kun kontakt med tre forskjellige mennesker, og hun bruker dagene sine til å lese bøker og bygge modeller til arkitekturklassen sin. En dag flytter det inn en ny familie i nabohuset, og hun blir kjent med Olly (Nick Robinson). Maddie får etterhvert et ønske om å møte Olly og forlate huset sitt for å utforske verden utenfor.

Filmer om tenåringsromantikk der én av partene har en alvorlig sykdom er ikke noe nytt, og vi har sett suksessfulle filmadaptasjoner av kjente bøker som omhandler dette temaet før. To av de mest kjente eksemplene er A Walk to Remember (2002) og The Fault in Our Stars (2014). Everything, Everything stiller seg inn i rekken av romantiske filmadaptasjoner rettet mot tenåringer, men jeg tviler på at den kommer til å oppnå den samme suksessen som de nevnte filmene, hverken blant filmkritikere eller kinopublikum.

Mangelen på dybde hos karakterene og et middelmådig manus gjør at det er lite ved Maddie og Olly sitt forhold som pirrer interessen min. Jeg får aldri følelsen av at disse to karakterene har noe til felles, annet enn at de er tiltrukket av hverandre og at de er naboer. De er unge, attraktive og selvstendige mennesker, men sett bort fra dette er det lite som forteller oss at disse karakterene er «ment til å være sammen».

Maddie fremstår som en svært oppegående tenåring, både intellektuelt og mentalt, til tross for at hun har vært isolert fra omverdenen i 18 år. En litt urealistisk oppførsel fra en isolert tenåring som aldri har levd et normalt liv spør du meg. Olly fremstår som den typiske nabogutten- en ordinær kjekkas uten mye dybde. Vi får inntrykk av at han har problemer innad i familien, med fokus på sin far, men disse problemene blir aldri utdypet i filmen. Dette er synd, ettersom det kunne bidratt til å gjøre Olly til en mye mer interessant karakter, og det kunne styrket filmens manus.

Skuespillerprestasjonene er det lite å utsette på. Amanda Steinberg og Nick Robinson gjør en grei jobb og har god kjemi. Svakhetene til skuespillerne er direkte tilknyttet mangelen på dybde i karakterene de spiller, ikke mangelen på talent blant skuespillerne selv.

Regissør Stella Meghie tar i bruk drømmeaktige sekvenser for å beskrive samtalene Maddie og Olly har gjennom mobiltelefonene sine. Disse sekvensene er blant filmens beste, og er med på å skille Everything, Everything ut fra andre filmer i samme sjanger med samme tematikk. Disse scenene, som finner sted i en “ekte” versjon av arkitekturmodellene til Maddie, er fantasifulle og stilfullt utført.

Filmens handling tok en overraskende vending mot slutten av spilletiden, og i min mening var dette med på å splitte filmen og skifte fokuset bort fra det som hadde blitt presentert som det viktigste og mest interessante frem til nå. Filmen er basert på en bok, så jeg antar at dette var en viktig og uunngåelig del av handlingen, men det kan alikevel argumenteres for at det kunne blitt utført annerledes.

Lydsporet til Everything, Everything er preget av nyere populærmusikk, som passet perfekt inn i en romantisk dramafilm som omhandler moderne tenåringer. Ikke noe nytt eller spennende her, men absolutt passende til filmen.

Everything, Everything er basert på young adult-romanen med samme navn av Nicola Yoon fra 2015, en bok jeg ikke har lest. Jeg kan derfor ikke uttale meg om hvorvidt filmadaptasjonen holder seg tro til boken. Boken og filmen er rettet mot ungdommer og spesielt jenter, og det er også disse som kommer til å få mest glede av Everything, Everything. Filmen er romantisk, til tider sjarmerende og morsom, og man kan ikke la være å bli ført tilbake til sin egen ungdomstid når man ser Everything, Everything – med utfordringer i kjærlighetslivet og følelsen av å føle seg alene og misforstått.

Stor takk til Trondheim kino for presseadgang.