Anmeldelse: Everest (3D)

KINOMAGASINETs anmelder gir Everest terningkast fire.

Følelsene får ikke ønsket spillerom i denne handlings- og følelsesmettede historien. Likevel framstår Everest som en nokså velfungerende film.

Opptakten til selve ekspedisjonen blir skildret på fargerikt vis i et kjapt tempo. Mange ting skjer, og vi får litt etter litt bli kjent med klatrerne.

Da deltakerne kommer til leiren begynner målet virkelig å nærme seg etter lang tid med både fysiske og mentale forberedelser for å nå toppen av Mount Everest.

Men nettopp her blir det et lite hakk i filmens handlingslinje. Øvelser og forberedelser går i ett før den endelige fjellbestigningen, men for de av oss som ikke er noe kjent med klatring og ekspedisjoner blir dette noe virrete.

Denne filmen baserer seg på en sann historie om en katastrofal ekspedisjon på Mount Everest i 1996. Ekspedisjonen ble utsatt for et ekstremt snøskred og mange døde.

Nettopp dette gir filmen rom for et ekstra følelsesnivå, og det forventes også at materialet behandles med en viss respekt. Filmens regissør, islandske Baltasar Kormákur, har bestått da det gjelder å vise respekt både til historien og karakterene. Men følelsesuttrykkene kunne vært kraftig forsterket.

Spesielt i de mest heseblesende scenene, hvor karakterene kjemper for sin egne liv, kunne grep som fotoutsnitt og musikk gitt filmen mye.

Musikk er generelt noe jeg savner i filmen for å understreke handlingen. Helt på slutten av filmen er det noen sekvenser med mye musikk og lite dialog; dette er noen av filmens sterkeste scener.

Sterkt blir det også da en av ekspedisjonens virkelig store helter, ekspedisjonslederen Rob (Jason Clarke), snakker med sin gravide kone som venter hjemme. Skuespillerne i disse rollene klarer seg godt, men igjen: elementer som musikk og foto kunne forsterket det hele i formidlingen til publikum.

Å se Everest i 3D gir størst fordeler for naturlandskapene som er et evig bakteppe for det hele. Fjellene får virkelig vise seg fra sine største og mest robuste sider, og dette er gode øyeblikk i filmen rent fotografisk.

Ellers merkes 3D-effekten godt da snø raser. Da får man som seer følelsen av å måtte passe seg for snømengdene som er på vei, og det er her filmens 3D-opplevelse er som best.

Den ulende og kalde susen av kraftig vind legges godt merke til i filmens lydbilde. Nettopp dette er virkelig med på å sette stemningen sammen med gode bilder av enorme fjell og natur.

I tillegg til selve klatresekvensene og forberedelsene får vi også ta del i klatrermiljøets kameratskap med optimistisk og motiverende kollektivisme.

Midt oppe i dette blir oksygenmangelens stramme tidsskjema en faktor vi får bli godt kjent med, og nettopp dette er med på å sette rammen for store deler av filmens spenning.

Selv om Baltasar Kormákur kunne dratt på mer med det følelsesmessige, har han lykkes med å starte opp publikums empati for karakterene.

Det er mange karakterer å holde styr på, men da filmens spenningstopp er nådd sitter jeg og heier på filmens hovedkarakterer, og dette fortjener ros.

Stor takk til Hamar Kino for presseadgang.