Anmeldelse: Entourage

Vincent Chase er tilbake, nå som skuespiller og regissør, og med det faste vennefølget – «entouraget» – ved sin side.

Et gledelig gjensyn med Vinnie, E, Turlte, Drama og Ari for seriens fans, men som en langfilm klarer den ikke å skape et interessant nok plott.

Med utgangspunkt i livet til Mark Wahlberg, skapte Doug Ellin HBO-serien som alle snakket om, Entourage. Den startet i 2004 og ble avsluttet i 2011. Nå, fire år senere er gutta tilbake, denne gangen i en langfilm.

Det er ikke ofte serier adapteres inn i film-mediet. Uten noe forskning å støtte meg på, antar jeg at en slik adaptasjon skaper store utfordringer. En serie består ofte av en rekke episoder, hvor hver episode er byggesteiner i en sesongs store handlingslinje. Serieformatet har dermed en større mulighet for å skape solide karakterer som tilskuerne engasjeres i. Nå skal den store handlingslinjen kortes ned til omlag to timer, noe som opplagt har skapt store utfordringer for filmens manusforfatter og regissør Doug Ellin.

Entourage starter in medias res, altså rett inn i handling uten noen form for introduksjon. Med ett unntak: Ellin har gjort et smart valg ved å inkludere en dokumentarbit om Vincent Chase og hans entourage i starten av filmen. Det er en måte å bli kjent med alle karakterene på, men langt i fra godt nok.

Dette er et vågalt valg, med tanke på at ikke alle kinogåere nødvendigvis kjenner til serien like godt som engasjerte fans. Vincent/Vinnie Chase (Adrian Grenier) var gift i hele ni dager, nå er han skilt og har skilsmissefest på en enorm yacht på Ibiza. Ute av ekteskapet er Vinnie klar for å returnere til nye prosjekter, og dette med det selvsagte entouraget ved sin side: E (Kevin Connolly), Turtle (Jerry Ferrara) og Drama (Kevin Dillon).

For en som har sett Entourage da den gikk på HBO, er det en glede å se gutta igjen! De er de samme som alltid, ikke minst i det filmens innledning er ferdig og Jane’s Addiction med sangen Superhero starter å spille. Sangen er ikonisk for serien, men for filmen skaper den fra starten en «serie-følelse» og ikke en «film-følelse». Det er mulig dette er planen, men jeg tror ikke det var noen god plan.

Herifra er filmen gjennomgående helt grei, uten store forandringer fra serien i så måte. Drama håper fortsatt på gjennombruddet, E skal bli pappa, Turtle jakter fortsatt på heite damer og Ari er like engasjert – på godt og vondt – som alltid. Det er synd å si at til tross for et nostagisk gjensyn med Entourage-gjengen, holder ikke filmens plott en god nok standard.

I serien var mulighetene for fiasko hele tiden til stede og det var ikke lagt opp til noen solskinnshistorie. I filmen får vi tidlig inntrykk av at dette kommer til å gå bra, uten at vi blir tatt med på en engasjerende reise mot Vincents suksess som regissør. Filmens hovedplot blir dermed et like stort sidespor som resten av filmens ellers ubetydelige små fortellinger. Vi engasjeres ikke i noen av karakterene, handlinger eller konsekvenser, noe som er et sterkt savn dersom vi sammenligner med hvordan serien var lagt opp. Istedenfor at Entourage har blitt adaptert til en stor film, virker konseptet med Entourage skalert ned til små og løsbare problemer, samt at karakterene ser ut til å være ferdig med sine mest interessante sider av livet for lenge siden.

Det føles også som om filmen har forsøkt å pakke inn så mange gjesteroller som overhode mulig. Det gir oss noen små flir gjennom filmens løp, men ikke noe mer. Jeg kan faktisk ikke erindre at noen av disse rollene har noen som helst betydning, og dette bare en knapp time etter at jeg gikk ut av kinosalen. Også Loyd (Lloyd Lee) – en favoritt blant seriens mange fans – har en rolle som nå er minimalistisk og føles nærmest tvunget inn i filmen. Jeg savnet Lloyd som kunne sette Ari på plass på sin egen måte. Det er dog mye jeg savner i filmen, Lloyd er bare en av de. Når det føles påtrengt føles det mye mer feil enn riktig.

Men Entourage har ikke bare svake eller dårlige øyeblikk, og for fansen tror jeg muligens det vil ha lite å si hva en anmelder har å si. Det er en rekke gode øyeblikk i filmen også, spesielt for oss som kjenner karakterene. Blant annet blir Turtle grisebanka på tretti sekunder, kun for å få spise middag med ei dame. E blir beskyldt for å utnytte damer – til tross for at han en av få snille gutter i L.A., men ikke minst blir det publisert en video av Drama som onanerer på internett. Alt dette i sann Entourage-stil. De som dermed kjenner gutta vil være godt engasjert i disse og andre situasjoner. Et gjensyn med «gamle kjente» på stort lerret er morsomt når man har vært fan tidligere, men det gjør det vanskelig for nye tilskuere å sette pris på hva filmen forsøker å formidle.

Av filmens skuespillere må jeg spesielt rose Jeremy Piven, som spiller Ari Gold. Han gjør som alltid en fantastisk jobb. Måten han eier karakteren sin på er imponerende i seg selv, og han løfter filmen en del hakk. Det er faktisk Ari som har den mest spennende handlingslinjen, og det vi engasjeres mest av i filmen. Jeg var også overrasket over Haley Joel Osment sin rolle som Travis McCredle – sønn av investoren i filmen til Vincent. Den lille søte guttungen vi husker fra The Sixth Sense (M. Night Shyamalan, 1999) eller Pay It Forward (Mimi Leder, 2000) er nå blitt voksen, og kanskje ikke like søt lenger. Men, han kan spille, og hans rolle ser ut til å ha gitt han mer boltreplass enn resten av filmens karakterer, samt at han har utnyttet denne boltreplassen til å vise at han er en god skuespiller med flere sider ved seg.

Filmstilen i Entourage forholder er stort sett av den klassiske art, med lite eksperimentelle visuelle tilføyelser. De skal få noe skryt for en ny og ganske stilig introduksjonsbit rent visuelt, men utover dette er det minimalt som skiller seg ut. Vi får derimot se en klipp fra Vincents film i filmen, Hyde, en film med mye lys, saktefilm, panoreringer og spesialeffekter. Hyde ser rett og slett ut som en ganske episk dommedagsfilm, og det er nå litt frustrerende å vite at denne filmen egentlig ikke eksisterer. Jeg skulle gjerne likt å sett den!

Med sine røtter i serien, er det naturlig at Entourage har benyttet seg av en rekke sanger gjennom filmens løp. Dette er ofte sanger tilhørende hip-hop-sjangeren som skal få oss i en feststemning, samtidig som den reflekterer hvor kule Vincent og hans entourage faktisk er. Samtidig er det noen ganger rock, og noen ganger noe helt ukjent og rart. For gutta lever tross alt i kjernen av L.A. og skal reflektere det klisjeaktige livet til de største kjendisene. De skal ikke bare fremstilles som kule, de er rett og slett kule! Sett utenfra filmens univers høres det nokså corny ut, men i serien og filmen fungerer det godt. Sangene som brukes passer fint, de tar aldri overhånd, men skaper en god og riktig stemning filmen gjennom. Det er faktiskt utrolig hvordan musikk påvirker våre holdninger, men det er et godt virkemiddel for film generelt og for Entourage spesielt. Fra serien til filmen er det Scott Vener (music supervisor) som har plukket ut musikken som brukes, og har på den måten skapt en del av følelsen man får når man ser på Entourage. Det er med andre ord lite kritikk å gi til filmens bruk av musikk og lydmix.

Entourage er en film for fansen, men antagelig ikke en film for allmenheten. Selv for fansen vil den nok stort sett være helt grei, men har du aldri sett serien før tror jeg det er vanskelig å komme inn i filmen. Som nevnt tidligere er den vanskeligste tiden for filmens karakterer forbi. Det streves ikke med noe og alle klarer seg relativt greit. Det er rett og slett få grunner til at vi skal engasjere oss i relativt problemfrie karakterer – utenom Ari da.

Alt i alt er ikke Entourage en god nok film. Som fan av serien er det vanskelig å rulle en objektiv terning, men til tross for enkeltstående situasjoner, er det vanskelig å si at en to timers lang Entourage-«episode» er det samme som en god film. Men, som nevnt tidligere tror jeg dedikerte fans vil se den uansett terningkast.