Anmeldelse: Eiketreet og dyrene som bor der

Naturdokumentaren Eiketreet og dyrene som bor der tar med seerne dypt inn i de franske skogene for å gi oss et innblikk i livet til dyrene som bor der.

Gjennom en kreativ blanding av visuelle effekter og kameraopptak fra naturen, blir vi kjent med forskjellige dyr og insekter som bor i et stort eiketre. Resultatet er en engasjerende og fascinerende historie fra dyreriket.

Underveis i filmen kommer kameraet tett innpå dyrene i deres hverdag. I en scene følger vi eksempelvis en gruppe med mus som bor i trestammen. Kameraets nærhet gjør at vi kjenner på dyrenes frykt og redsel i scenen. Bildeoppløsningen er krystallklar, selv i mørke sekvenser. Dette gjør det enkelt å se hva som skjer.

Det er tydelig at regissørene Laurent Charbonnier og Michel Seydoux har lagt inn mye arbeid for å gi seerne god oversikt over tid og sted i filmen. Det er enkelt å forstå hvor man befinner seg i relasjon til treet. Det er også enkelt å forstå hvordan dyrene påvirker hverandre. Seerne forstår hvem som er jegere, og hvem som blir jaktet.

Handlingen følger forskjellige dyr rundt treet i rundt ett år. Man får et innblikk i livene til forskjellige dyrearter. Det er spennende at man også gir innblikk i mindre kjente dyrearter.

Det er selvfølgelig dyr man har hørt om, men også noen insekter som ikke er så kjente. Dette gjør det enkelt å bli engasjert i det som skjer. På toppen av dette, bruker filmen kreative sangvalg og passende filmmusikk for å utfylle hver scene til nær perfeksjon.

Et interessant element er at filmen blander inn visuelle effekter for å forsterke noen få sekvenser. Dette blir gjort på en smart måte som fletter sammen digitale virkemidler på en måte som forsterker inntrykket fra filmen.

Det er derfor åpenbart å se at filmen er et kvalitetsbidrag til sjangeren sin. Den forstår seg på hvordan man skal engasjere publikum med den magiske verdenen som venter ute i naturen. Det er derimot et valg som kan trekke ned helhetsinntrykket fra filmen.

Filmen har gjort et bevisst valg i det å ikke ha en forteller. Dette er et merksnodig valg gitt hvor karakteristisk fortellere er for naturdokumentarer. Skikkelser som David Attenborough har blitt en del av identiteten til naturdokumentarer. Det betyr ikke at man må ha en forteller, men det er et merkbart savn i flere av scenene. En forteller kunne hjulpet seerne få litt ekstra oversikt i noen av scenene.

I løpet av filmen blir man eksempelvis introdusert til en slags bille som bor i eiketreet. Handlingen gir oss innsikt i hele reproduksjonsprosessen til denne billen. Det tar ganske lang tid før man forstår sammenhengen mellom disse forskjellige elementene i reproduksjonsprosessen. En forteller kunne forenklet dette for seerne sånn at det ble litt tydeligere.

Det er forståelig at man ønsker å la naturen snakke for seg selv. Mange kan også syns at en for dominerende forteller kunne vært distraherende. Dette kunne blitt løst ved å ha en forteller som ga seerne minimalt med informasjon kun når det var nødvendig. Det kunne gitt filmen den siste lille polishen som manglet.