Anmeldelse: DRIB

Er alt vi ser i DRIB virkelig, eller? Det er det opp til hver enkelt å bedømme!

DRIB er Kristoffer Borglis (Whateverest) spillefilmdebut fra Los Angeles – laget sammen med komikeren og performanceartisten Amir Asgharnejad.

Hva som er sant og usant i historien er det ikke lett å svare ordentlig på, men her er hva som er nevnt i en rekke sammenhenger og som til en viss grad er fakta: Amir fikk tilbud fra en stor energidrikkprodusent fra Amerika om å være med i deres reklamekampanje som inneholdt en rekke fotoshoots og en reklamefilm.

Bakgrunnen for etterspørselen stammer fra en tidligere YouTube-snutt fra 2014 hvor Amir vistnok skal ha blitt slått ned etter å ha provosert blant annet en dørvakt. Det ble laget flere videosnutter hvor han provoserer en rekke folk og får juling. Disse videosnuttene ble en gedigen internasjonal internettsuksess og ble sett av flere millioner på kort tid. Det ingen viste var at alt var iscenesatt og som en del av performancekunst. Alt var fake. Fake news, som det sies i samtiden.

Kristoffer Borgli klarer utmerket å forvirre oss publikummere med hva som er sant og ikke i sin spillefilmdebut. Her blir det lekt med kunstneriske utrykk og som gjør hele produksjonen til et virkelig «daredevil»-prosjekt. Her er det en stor gråsone hvor du til stadig blir manipulert og usikker på hva som faktisk er virkelig og ren fiksjon. Ved å bryte originale rammer innen spillefilm, som å bryte «den fjerde veggen. Du som publikummer blir brått presentert for både regissør og hovedrolleinnehaveren i en intervjusituasjon, og dette gjør det hele enda mer fassinerende og fordømt usannsynlig. Alt blir pushet til et ytterste, men akkurat passe nok til at det ikke blir for mye av det gode og for slitsomt å observere. For noen kan man kanskje lett miste litt av fokuset og fotfeste for filmens handlingsmønster.

Amir Asgharnejad – som spiller seg selv – er både energisk og fascinerende. En personlig karakter i seg sjøl. Med en figurlig karisma og tydeligvis en god dose selvironi. Han er kanskje ikke alltid like overbevisende, men gjør mye ut av filmen allikevel.

Brett Gelman (Jobs, Reservesnut) som rekalmemannen og drittsekken Brady Thompson er absolutt en fantastisk skikkelse og gir filmen mye, både av karakter og humor.

Morsomt er det å se Adam Pearson (Under The Skin) være med som seg selv og gjeste filmen. Hans gjesteopptreden og rolle gir filmen en god utvikling videre.

DRIB inneholder en rekke interessante lydsnutter og en passe kul musikkstil, i tillegg til en rekke morsomme og kleine dialoger.

Filmen er bra sammensatt og komposisjonen er vel gjennomført. Det er som en stor velsmurt maskineri hvor alt er tilrettelagt for å sette sammen en meget interessant produsert spillefilm.

 

Tusen takk til Fredrikstad kino for presseadgang.