Anmeldelse: Doctor Strange in the Multiverse of Madness

Det cinematiske Marvel-universet fortsetter videre, og denne gangen er det Doctor Strange som får sin andre solo-film, som følger opp den forrige, og svært forglemmelige filmen til Scott Derrickson fra 2016.

Denne gangen er det den gamle Evil Dead og Spider-Man-regissøren Sam Raimi som har overtatt registolen, og man kan med hånden på hjertet si noe har endret seg. Noe har blitt rarere.

Doctor Strange har selvsagt dukket opp flere ganger gjennom det overnevnte cinematiske universets filmer, som for eksempel Thor: Ragnarok (2017), Avengers-filmene, og Spider-Man: No Way Home (2021). I sistnevnte film åpnet han opp dørene til det evige multiverset, som danner handlingen for denne filmen.

Hva hender i Multiverse of Madness? Doctor Strange (Benedict Cumberbatch) lever i skyggen av sitt gamle liv, der han gikk glipp av rollen som Sorcerer Supreme, ettersom Thanos sitt knips forårsaket en liten forlengelse, som gjorde at Wong tok hans plass. Strange tar det likevel ikke så tungt, han ser på seg selv som en helt, men innser kanskje at uansett hvor god superhelt han var, uansett hvor mye han kjempet i evighetskrigen, var det én kamp han ikke vant: Den om kjærligheten fra kvinnen i sitt liv – Christine Palmer (Rachel McAdams).

Uansett smerten av dette, har han ikke tid til å tenke over det, da den mystisk jenta America Chavez (spilt av Xochitl Gomez), som avbryter Christines bryllup. Hun kan reise gjennom de mange ulike univers, det eneste som trengs er et lite nys av frykt, og hun sendes gjennom en tunnel av evige universer som ingen ende vil ta.

Doctor Strange søker hjelp hos det traumatiserte Avengers-medlemmet, Wanda Maximoff, som har levd sine stille dager langt fra menneskeheten på landet. Det viser seg derfor at Wanda ønsker å bruke America til sin egen vinning, og Doctor Strange må raskt gå til verks for å beskytte henne. Med ett er vi satt på en reise inn i multiverset.

Doctor Strange in the Multiverse of Madness er en betydelig bedre film enn sin forgjenger. Jeg har opplevd karakteren, til tross for Cumberbatch sin gode skuespillerprestasjon, som den mest kjedelige av medlemmene i Avengers, og har derfor ikke drømt om noen oppfølger med ham. Her fungerer han dog mye bedre, og det er mulig hans tid gjennom karakterbygging i andre filmer som har hjulpet ham å vokse, for å bli en bedre integrert del av serien.

Mye av dette har kanskje med Sam Raimi sin regi. Raimi har en særegen filmografi, mest kjent for Evil Dead-trilogien og Spider-Man-trilogien. Mannen kan anses for å være den moderne superhelt-filmens far med sistnevnte verk, men har vært lite å se i filmverden de siste årene etter fiaskoen Oz: The Great and Powerful. Men nå har Raimi reist seg fra de døde med sin hær av mørke og galskap, og er han nå tilbake i superheltverden.

Det viktige for meg med denne typen sjangerfilm er regissør-avtrykket, og det er noe som man sjelden ser i disse MCU-filmene. MCU-filmene har en slags standard med sin visuelle stil som blir litt for «safe», og dermed litt kjedelig. Her derimot får Raimi lov til å leke seg litt med overdrevne sekvenser, der vi reiser gjennom univers til univers, på svært morsomme og underholdende måter.

ROLLENE:

Cumberbatch er god som vanlig. Han var fansens store favoritt i forkant for castingen av karakteren, og det virker som han fortsatt har en entusiasme for karakteren. Han skinner best med sin kjemi med Wong (spilt av Benedict Wong). Det er dog Elisabeth Olsen, som spiller Wanda / Scarlet Witch som stjeler showet det meste av filmen. Dette er en karakter som ikke har hatt mye karakterbygging i egen solo-film, men for de som fikk med seg Marvels første strømme-serie på Disney+ i fjor, WandaVision, vil vite at hun beveger seg mot mørkere krefter.

Savnet hennes er sårt, og hennes mammahjerte banker fortsatt, selv uten at hun har sine små. Hun er en god motkraft til Doctor Strange, og har en klar motivasjon som vi som publikum forstår. Filmens nye karakter, America Chavez, er søt og sjarmerende, men filmen gir henne ikke så mye å jobbe med, og vi skjønner på en måte ikke helt hvorfor Strange absolutt ønsker å redde henne.

MUSIKK:

Danny Elfman serverer dessverre heller pregløs musikk, og høres ut som det meste blockbuster-musikk du har hørt mange ganger tidligere. Doctor Strange mangler et tema, noe vi kjenner igjen, men det blir heller satt i bakgrunnen og glemt. Det er trist når det kommer fra en veteran som Elfman.

OVERRASKELSER:

Det er heller ingen hemmelighet at filmen skal by på overraskelser fra andre karakterer rundt om i det gale multiverset, og det har blitt rapportert at vi skulle få servert like mange overraskelser som Avengers: Endgame og Spider-Man: No Way Home. Uten å gå noe inn på dette for å unngå spoilers, kan jeg gladelig fortelle publikum at det er noen overraskelser og at folk ikke vil bli skuffet. Dette er likevel noen av de svakere delene ved filmen, der jeg heller setter pris på Raimis som kaster seg inn i grøsserens estetikk og tegneserie-galskap. Unødvendige gjesteopptredener forvirrer mer i en allerede innfløkt historie, og tar vekk fokuset fra hovedkarakterenes historie.

Doctor Strange in the Multiverse of Madness er et nytt friskt pust i den evigvarende filmserien om Marvels superhelter.

Den er kanskje ikke ekstremt original eller nyskapende, men den gir oss et underholdende eventyr vi ikke har sett med disse filmene før. Det er godt å se Raimi tilbake i superhelt-verden, og ekstra deilig å vite at han ikke «har mistet det».