Anmeldelse: Den andre siden av håpet

Den finske filmen Den andre siden av håpet får terningkast fire av KINOMAGASINETs anmelder.

Den andre siden av håpet er den nyeste filmen til den anerkjente finske regissøren Aki Kaurismäki.

En syrisk flyktning på søken etter et bedre liv kommer ved en tilfeldighet i kontakt med en finsk handelsreisende, og sammen forsøker de å gjøre det beste ut av situasjonen de er i.

Filmen er på én og samme tid en hjertevarm komedie, men en kynisk og kald satire.

Den andre siden av håpet handler om Khaled (Sherwan Haji), en syrisk flyktning som har mistet hjemmet sitt, forloveden sin, og familien sin med unntak av hans søster. Vi blir introdusert til Khaled gjennom hans ankomst i Finland ved hjelp av et skip, og hans søken etter asyloppholdelse i Helsinki.

Regissør Aki Kaurismäki og kinematograf Timo Salminen serverer imponerende flotte, maleriske og mystiske bilder under denne introduksjonen av Khaled som ankommer Finland, med stemningsfulle utsnitt av skip, tåke og en skikkelse i nattemørket.

Etter å ha fortalt sin historie til myndighetene blir Khaled nektet å få bli i Finland, og bestemmer seg for å rømme før han blir sendt tilbake til hjemlandet. Hans nye hjem blir derfor bak noen søppelcontainere utenfor en restaurant. Der møter han en dag Wikström, en handelsreisende som har vunnet en stor mengde penger gjennom ulovlig poker, og nettopp har kjøpt restauranten. Etter et kjapt og absurd slagsmål tilbyr Wikström seg å gi Khaled en jobb, og bestemmer seg for å hjelpe Khaled å finne sin søster, som ble borte under den lange flukten mot Finland.

Kaurismäki er både velkjent og anerkjent for sin unike og særegne stil som umiddelbart er gjenkjennbar. Filmen er preget av oversiktlige, men mørke og kalde bilder og en rolig klipperytme, samt en unik fremstilling av finsk humor, med kynisme, satire, og litt humanisme i bunn. Skuespillet i Kaurismäkis filmer kan gjerne karakteriseres som ”følelsesløse,” eller statiske. Det hele kan ofte fremstå som nokså absurd, og denne stilistiske retningen vil ikke nødvendigvis falle like godt i smak hos alle.

Til tross for den filmatiske stilen, som noen vil elske og noen sannsynligvis vil hate, vil nok de fleste kunne få noe ut av filmen og dens dagsaktuelle tematikk, og føle empati for Khaled og hans situasjon. Det er noe veldig oppløftende ved måten Wikström og hans ansatte tar ansvar og hjelper Khaled med problemene sine, men filmen skyr ikke unna de mørke sidene rundt innvandring, og således møter Khaled noen utfordrende og svært farlige situasjoner ute i nattemørket i Helsinkis gater.

I likhet med en annen film som også har premiere denne uken – Baby Driver – er Den andre siden av håpet en film hvor musikken får stor plass, men hvor Baby Driver spiller på sekvenser og bevegelser rundt musikken på lydsporet, er Kaurismäki og Den andre siden av håpet mer opptatt av å vise autentisk og diegetisk musikk i form av gatemusikanter og band som spiller på puber og restauranter. Likevel er musikken en svært viktig del av filmen, og Kaurismäki vier mye tid til å dvele på disse musikantene.

Den andre siden av håpet er på sitt beste når humoren virkelig får spillerom og utfolde seg. Den tørre og kalde humoren kommer virkelig til sin rette i spesielt to scener: den første er det første møtet mellom Khaled og Wikström, hvor det begynner med et merkelig slagsmål og ender i et jobbtilbud, den andre er når Wikström, Khaled og de andre ansatte på Wikströms restaurant eksperimenterer med mat-tilbudet for å få flere kunder. Her blir vi servert en hysterisk sekvens hvor de forsøker å lage sushi mens en japansk turistgruppe er på besøk, hvor de ansatte åpenbart ikke vet hvordan de lager sushi eller hvor mye wasabi som burde tilsettes.