Anmeldelse: Crimson Peak

KINOMAGASINETs anmelder gir Crimson Peak terningkast fire.

Regissør Guillermo del Toro vil nå få oss til å tro på spøkelser. Mannen bak suksessen Pan’s Labyrinth er tilbake, og tar oss denne gangen med til en grøsserverden med både kjærlighet og drama.

Den meksikanskfødte regissøren Guillermo del Toro har som kjent flere godbiter i ulike sjangere bak seg, og i tillegg til spektakulære Pan’s Labyrinth (2006) er Hellboy-filmene og Pacific Rim (2013) verdt å nevne. Han lager ikke filmer som kun er verdt å se der og da, men også filmer man vil snakke om i etterkant. Crimson Peak er enda et eksempel på dette.

del Toro gir sin hyllest til en sjanger som mange kanskje ikke skulle tro han var forelsket i, nemlig gotisk romantikk.

Skal man levere en god grøsser er det flere ting som må være på plass. Inkluderes det for mye blod og gørr vil kvaliteten som regel falle, og man går over i en splatter-film, som veldig ofte har et komisk preg. Dette er heldigvis ikke tilfelle i Crimson Peak.

Mesteparten av handlingen i denne filmen foregår på den gotiske herregården Allerdale Hall, plassert på et berg av blodrød leire. Stedet er fylt med hemmeligheter som vil hjemsøke besøkerne for evig tid.

Er spøkelser ekte? Det mener i hvert fall hovedpersonen Edith Cushing (Mia Wasikowska). Hun føler spøkelsenes tilstedeværelse som ingen andre. Hennes første møte med et gjenferd varslet henne i frykt om at hun skulle passe seg for Crimson Peak. Denne advarselen kunne ha forhindret henne fra å gifte seg med den mystiske og kjekke Sir Thomas Sharpe (Tom Hiddleston), samt å måtte forholde seg til den like gåtefulle søsteren hans Lady Lucille Sharpe (Jessica Chastain).

De to mystiske søsknene bærer altså på en hemmelighet som Edith blir hentet inn for å avsløre. Mørket som hjemsøker henne i dette fryktelige slottet leder så mot den forferdelige og farlige sannheten.

En stor del av grunnen til at Crimson Peak fungerer som et flott drama-epos fra fortiden er prestasjonene til de tre skuespillerne Tom Hiddleston, Jessica Chastain og Mia Wasikowska. Dialogen flyter elegant mellom dem, og omgitt av lekre kulisser og kostymer fyller de rollene sine med stor innlevelse og prakt.

Kostymedesigner Kate Hawley skal ha all ære for en magisk bekledning av besetningen foran kamera, noe som hun også er kjent for fra Hobbiten-fimene (2012-2014 og Edge Of Tomorrow (2014)).

Kameraføringen av Dan Laustsen (The Possession, Silent Hill) bidrar til at filmens visuelle inntrykk scorer høyt. Flotte overganger mellom dramatiske og mystiske øyeblikk blir en fryd å se på, selv om dysterheten ligger som en tykk tåke på toppen av det hele.

Slike filmer hadde mistet en del av sitt preg dersom det ikke hadde vært et godt og gysende musikkspor tilgjengelig. Fernando Velázquez sørger absolutt for dette i Crimson Peak. Han er mest kjent for sine bidrag på filmer som The Impossible (2012), Mama (2013) og den spanske The Orphanage (2007).

Bruken av spesialeffekter er definitivt til stede, mest synlig gjennom de spøkelsene og skikkelsene som kryper på gulvene eller svever i luften. Effektene blir levert av Xavi Bastida, som også tidligere har bidratt med sin fantastiske evne på del Toro-produksjonene Pan’s Labyrinth (2006), Hellboy (2004) og Hellboy II: The Golden Army (2008).

Crimson Peak leverer flere minneverdige opptredener, og med sin flotte produksjonsdesign klarer den å levere gode elementer fra den gotiske romantikken. Kanskje får den deg også til å tro på spøkelser, samtidig som den garantert vil vise vei inn i romantikkens rekker.

Filmen varer tett opptil to timer. Her kunne det nok ha vært strammet inn litt på lengden, for eksempel blir enkelte iscenesettinger, spesielt de av romantisk karakter, dratt altfor langt ut i tidsrom. Tilsynelatende skal dette være en skrekkfilm, og det vi ser i trailerne understreker jo dette.

Men etter å ha sett filmen sitter jeg igjen med et inntrykk av at sjangeren dekkes litt over av det dominerende romantiske preget. Dermed blir jeg mer fascinert av kulisser og kostymer enn selve handlingen alene.

Uansett, dette er på ingen måte en dårlig film, men å kalle den for en real og god grøsser blir litt i overkant. Når det er sagt; det visuelle glitrer frem selv om gåsehuden kanskje blekner noe.

Stor takk til SF Kino Sarpsborg for presseadgang.