Anmeldelse: Coco

Coco spiller seg inn til en topp-plass hos KINOMAGASINETs anmelder: terningkast seks!

Coco er kanskje ikke Pixars mest revolusjonære film, men den er Pixars vakreste og viktigste. En storslått animasjonsfilm som også er et kjærlighetsbrev til meksikansk kultur og tradisjon.

Fra øyeblikket jeg først hørte at Pixar ville lage en film om meksikansk kultur ble jeg bekymret. Disney har ikke akkurat en plettfri historie med kulturell følsomhet, spesielt ettersom Coco-produksjonen startet med at Disney ville kjøpe opphavsretter til «De dødes dag». (Som er filmens grunntema.)

Men så er filmen her, og angsten forsvinner med en gang bestemor Abuelita Elena (Reene Victor) blir opprørt etter vår hovedkarakter Miguel Rivera (Anthony Gonzalez) takker nei til mer mat, og da hun truer en musiker med en sandal.

Coco starter med det som har blitt en Pixar tradisjon: nemlig en prolog fortalt med vakker animasjon – denne gangen gjennom papel picado, eller tradisjonell tørkepapirkunst. Vi lærer at for flere år siden, var tipptippoldemoren til Miguel, Mamá Imelda (Alanna Ubach), gift med en musiker som forlot henne og deres datter for å forfølge sine drømmer. For å støtte sin datter, måtte Imelda da lære seg et yrke, nemlig skotøy, som har blitt en familiebedrift – og i bittert svar til sorgen påført av Imelda sin mann, forbød hun alt musikk fra livene deres.

Fire generasjoner senere, er Rivera-husstanden strukturert som et tradisjonelt meksikansk matriarkat, der Imeldas datter Mamá Coco (Ana Ofelia Murguía) og bestedatter Abuelita Elena leder familien. Selv om familiesamspill og verdier framstilt i filmen kan være kjent for de fleste latinere – men ikke nødvendigvis overfor folk verden rundt – er måten Coco-filmen fremstiller familiedynamikken iboende meksikansk. Alle i familien jobber med skotøy, og ingen går i mot familiens ønsker, slik at de ikke møter kraften til den mektige chancla, eller sandalen som latinske mødre bruker som et masseødeleggelsesvåpen.

Akkurat fordi alle respekterer og følger Abuelita Elena og unngå alt slags musikk, er det ingen overraskelse at det eneste Miguel ønsker å bli er en musiker. Ikke en hvilken som helst musiker, han ønsker å følge sitt idol, Mexicos største musikk og filmstjerne Ernesto de la Cruz (Benjamin Bratt). Så kommer Día de los Muertos, eller De dødes dag, og Miguel ødelegger familiens ofrenda – en privat alter der man legger bilder og personlige ting fra avdøde kjære for å minne dem og feire fem – og ender opp med å bli transportert bokstavelig tatt til De dødes rike, der han vil oppdage hemmelighetene om familien sin.

Det er ikke et animasjonsselskap noe sted som utfordrer teknologien bak animasjon på samme måten som Pixar, og Coco er deres mest imponerende film så langt. Ikke bare at man nesten glemmer at Mamá Coco ikke er en ekte person, men De dødes rike føles ekte – og fylt av liv og energi. Det første man merker er en blomsterbru som forbinder de dødes og levende land. I en tid der presidenten i USA snakker om å bygge murer for å holde folk ute, bygger Coco broer. Bokstavelig tatt.

De dødes by er et vidunder i seg selv. Tusenvis av bygninger med forskjellige form, som nesten beveger seg, i tillegg til hundrevis av skjeletter som føles som forskjellige folk med personligheter. Denne er Pixars vakreste film noensinne, og man merker det med en gang man ser de livlig matrisene av varme farge som hjelper å skjule litt filmens seriøse temaer som død og hukommelse.

Filmens medforfatter og medregissør Adrian Molina sørget for at Pixar-teamet reiste til Mexico for å finne den mest ærlige fremstillingen. Rulleteksten lister fire kulturelle konsulenter, som sørget for at Coco ble et produkt av kjærlighet og respekt, og ikke bare kulturtilegnelse. Det skader ikke å ha en vaskeekte latinamerikansk rollebesetning, med unntak av Pixar-gjenganger John Ratzenbergers sin obligatoriske gjesteopptreden. Det absolutt beste måten å se Coco på er på det amerikansk-engelske originalspråket. Da kan man virkelig få med seg autentisiten av å ha stemmeskuespillere som er latinske, og som legger inn enkelte spanske ord og uttrykk i samtaler.

Selv om man trenger ikke å være latinsk i det hele tatt for å like Coco, sørger filmskaperne for at filmen oppleves som ekstra spesielt for dem som er kjent med kulturen. (Slik undertegnede er.) Det finnes skjulte detaljer som pirat-piñataer basert på Disney-karakterer, og gjesteopptredener fra feirede meksikanske ikoner som Frida Kahlo, Cantinflas, Pedro Infante og til og med den kjente wrestleren El Santo. Coco kunne lett blitt en karikatur av Mexico, med overfladiske referanser, eller en respektløs blanding av latino-kulturer som Moana, men i stedet er filmen spesiell fordi den er en hyllest av kulturen som er ikke fremstilles som eksotisk eller utenlandsk, men normalisert.

Pixar har offisielt sett ikke laget en musikalfilm, men Coco er det nærmeste vi kommer. Filmen handler om hvordan musikk kan påvirke oss i dype måter, og filmskaperne sørget for å gjøre dette til en uforglemmelig opplevelse. Ikke bare har vi den mesterlige Michael Giacchino som komponist, men teamet fikk med seg den meksikansk-amerikansk komponisten Germaine Franco og remixartisten Camilo Lara fra Mexican Institute of Sound som konsulenter. De brukte 50 musikere fra alle sjangre for å omorganisere filmens soundtrack, som er en kjærlig hyllest til flere meksikanske musikkstiler. Så kommer Remember Me, den Oscar-nominerte sangen som klarer å ikke la en eneste person sitte igjen med tørre øyne i salen.

Coco er kanskje ikke Pixars mest revolusjonerende film, men måten de behandler kulturen filmen framstiller, og de temaene som er behandler i filmen gjør dette til en av Pixars aller beste. Det er garantert at med en gang man forlater kinosalen ønsker man å ringe besteforeldrene og spørre de om alle slektningene de var glade i!