Anmeldelse: Climax

Climax utfordrer både tilskueren og tilskuerens sanser på en helt unik måte.

Filmskaper Gaspar Noé er ikke fremmed for å tøye grensene når det kommer til både handling og visuell stil, og Climax er intet unntak.

Allerede i anslaget blir vi utfordret – først ved å vise oss en skikkelse hylende gjennom snøen, sett rett ovenfra i et heltotalt utsnitt. Deretter kommer det en tekstplakat som forteller at du nå har sett en film av; etterfulgt av rulleteksten. Bare dette kan være nok til å forvirre en gjengs filmelsker. Den neste scenen viser en gammel tv, omgitt av bøker om film og psykologi på venstre siden, hvor navn som Fritz Lang og Nietzsche kan skimtes. På høyre siden ser man en stabel av VHS-filmer. Tanken om at disse filmene ikke var tilfeldige slo meg, og jeg ble umiddelbart spent på hvor mye Climax kom til å være inspirert av disse filmene; som Den andalusiske hund (Buñuel), Saló eller Sodomas 120 dager (Pasolini), Suspiria (Argento) og Harakiri (Kobayashi). På TV-skjermen vises diverse intervjuer av unge dansere.

Vi blir videre dratt med på en livlig og fascinerende danserutine hvor alle de forskjellige danserne får vise seg frem, mens kamera lekent følger med. Når danserutinen er over, annonseres det at festen er i gang, og vi er tydeligvis invitert. For så langt har hele dansesekvensen vært i en tagning, og det fortsetter den med inn i festen, hvor kamera følger fra den ene karakteren til den andre mens de koser seg med Sangria. Som tilskuer er jeg mektig imponert over hvor godt det hele fungerer, og blir dermed spent på hva som kommer når det endelig klippes.

Ikke alle delene er filmet i en tagning, men filmskaperen kommer tilbake til denne stilen i løpet av filmen, og gjennom kameraets linse blir tilskueren på mange måter en del av galskapen. For det er galskap. Climax lover det tittelen holder, for den bygger virkelig opp til et klimaks. Karakterene i filmen blir påvirket lenge før vi som tilskuere får oppleve det samme, men dette synes jeg fungerer utmerket. Når vi, gjennom kameraet, også ser ut til å delta i psykosen, så bryter dette kraftig med filmopplevelsen så langt. Igjen blir vi som tilskuere virkelig utfordret.

Også lyden er med på å suge publikum inn i filmen, med musikk som nesten hele tiden ligger i bakgrunnen og dunker en jevn rytme.

Climax deles inn i kapitler med tekstplakater, og det fungerer for så vidt greit som små pustepauser i en ellers heftig filmopplevelse.

Et av flere høydepunkt er en scene hvor karakterene danser i en klassisk dansesirkel. Forskjellen er bare valget som filmskaperen tar i denne scenen. Den er nemlig filmet rett ovenfra, noe som skaper et litt underlig, men vakkert maleri av bevegelser og farger. Og det er slike valg, sammen med dyktige dansere, som forhøyer filmen.

Dessverre blir filmen til tider litt for slitsom for min smak, hvor enkelte skuespillere føles overdramatiske og karikerte. Enkelte scener dras litt for langt ut, noe som sikkert er gjort for å forsterke et ubehag, men det oppleves noen ganger bare kjedelig.

Climax er ikke som noen annen film, og Gaspar Noé bryter med klassisk fortellende film så ofte han kan. Kameraføringene er spennende, gjennomtenkte og fascinerende, men i siste akt blir kameraets subjektive stil litt mye.

Dette er ikke en film for folk som utelukkende er vant med Hollywoodfilm, men et kjærkomment avbrekk for de som liker å bli utfordret gjennom filmtittingen. Jeg er en av dem.