Anmeldelse: Call of the Wild – Når villdyret våkner

Call of the Wild – Når villdyret våkner har en spennende historie, men den kunne vært mer spennende hvis jeg ikke kunne ha gjettet meg til så mye underveis.

Heldigvis blir du mer og mer glad i hunden Buck i løpet av filmen, noe som holder spenningen litt oppe.

Buck begynner som en liten, snill, men rampete hund. Senere blir han en veldig arbeidsom og ansvarsfull hund, som tar vare på sine mestre og venner, og utfordrer fiender.

Filmen finnes på norsk, men denne anmeldelsen er basert på den originale engelske talen.

Call of the Wild – Når villdyret våkner får veldig tydelig formidlet budskapet om at hunder kan være snille dyr å ha – og at de er koselige dyr.

Samtidig kan jeg se at barn på ni år og opp kan ha litt problemer med forstå budskapet. Det kunne vært en del bedre kommunisert.

Hvis du vil lære om hvor snille hunder kan være så anbefaler jeg heller å se NRK-programmene Fra bølle til bestevenn og Superhundene.

Når vi snakker om hunder så må jeg jo si at de her ser av og til litt rare ut. Det er fordi de er animerte figurer som også gjør ting som kun animerte dyr kan «gjøre». Det er ganske bemerkelsesverdig at det er så mye effekt-arbeid – ikke bare på Buck, men alle de andre hundene og dyrene i filmen. Samtidig så hadde det ikke vært mulig å lage denne filmen akkurat slik den er, om det ikke ble brukt animerte effekter. Etterhvert vender man seg til det og da føles det ikke ut som et stort problem når du ser på dem.

Animasjonen er ofte veldig fin, men noen steder er det lett å se at det er animasjon. Det kan bli litt tegnefilmaktig, spesielt når Buck raser ned trappen i sitt opprinnelige hjem, eller tar med seg hele hundespannet i et spektakulært krasj ut i snøen.

Musikken til John Powell gjør jobben for å få det til å føles spennende. Samtidig har jeg hørt filmmusikk som også har vært mer givende. Dette er ikke noe du husker etterpå. Det høres i min mening litt generisk ut, men den gjør i hvert fall jobben den skal.

Musikken hører også mer hjemme i denne filmen i motsetning til den gang Powell lagde musikken til Solo: A Star Wars Story. Der hørtes det mer ut som om han egentlig hadde laget musikk for flere andre filmer, for så å putte det inn i den filmen. Det hørtes da ikke ut som noe som var knyttet til Star Wars-universet.

Når vi snakker om skuespillet så vil jeg si det er mye bra her, men rollene er ikke så veldig dype. Den grundigste rollen harHarrison Ford. Hans rollefigur fremhever mange følelser av lengsel og savn knyttet til sin historie, og det viser han på en fremragende måte. Jeg skulle nok ønske at han var mer involvert i historien, men det var uansett gøy å se han på nye eventyr.

Omar Sy og Cara Gee skinner i rollene som friske hundeslede-postmenn, og bringer mye personlighet til sine roller. Omar Sy har jeg ikke sett siden X-Men: Days of Future Past og Jurassic World, og han er fortsatt en veldig dyktig skuespiller. Cara Gee kjenner jeg ikke til fra før av, men hun viser seg som en ypperlig skuespiller.

Den som sliter mest derimot er nok stjernen fra TV-serien Legion, Dan Stevens. Han fikk en rolle som ikke passer til ham i det hele tatt. Stevens er en kjempebra skuespiller, men rollen hans her er en altfor generisk skurk, og han fortjener noe dypere og mer fasettert enn dette. Han gjør en bra representasjon av rollen sin, men manuset er noe vel tynt.

The Call of the Wild er en forutsigbar, men likevel spennende historie som jeg likte veldig godt å se. Jeg vil gjerne at filmer skal være bedre enn dette, men det er i det minste greit med en film som er helt midt på treet, istedenfor dårlig.