Anmeldelse: Boy From Heaven

Klar for en litt annerledes påskekrim?

Et paranoid mareritt manifester seg når en ung og lovende fiskersønn inviteres til å leke med de store og mektige.

«Sjelen din er fortsatt ren. Men hvert sekund på dette stedet vil ødelegge den.»

Disse ordene, som ble sagt til Adam – en fersk og storøyd student ved Al-Azhar-universitetet i Kairo – viser seg å være profetiske. Maktsenteret for sunni-islam, ledet av Grand Iman er et sted for læring – ikke bare om menneskenes beste sider.

Boy From Heaven er en overbevisende, om enn noe konvensjonell thriller i en svært ukonvensjonell setting.

Den markerer nok et solid bidrag fra den svensk-egyptiske regissøren Tarek Saleh (The Nile Holton, 2017). Han vil underholde oss denne påsken med sin nye spiontriller – med et sammensurium av egyptisk politikk og religiøs makt som bakteppe.

I Egypt er den arabiske våren bare et bittersøtt minne. Vi opplever i denne filmen et fordømmende portrett av korrupsjonen som for tiden rammer Egypt på alle nivåer.

Historien fører oss til Al-Azhar-universitet som er det største islamistiske universitetet i verden, og faktisk verdens nest eldste universitet.  Dette er en av verdens fremste institusjoner for undervisning i sunni-islam og på den måten et viktig maktsete i det egyptiske samfunnet gjennom mange århundrer. Det lukkede universet som skal forestille al-Azhar er et sted som er fotogent – filmen ble faktisk filmet i Tyrkia og Sverige – og dramatisk! Her er moskeens indre maktkamper, svik og bakholdsangrep i sentrum av det som egentlig er en undercover spionfilm forkledd som bønn.

Boy From Heaven er på mange måter, en film som vokser mens man ser den. Man følger en ung og lovende muslimsk lærd (som er glimrende spilt av palestinske Tawfeek Barhom), mens han ved hjelp av et stipend tar seg fra sin lille fiskerlandsby til den prestisjetunge skolen. Han må lære seg skikk og kultur ved universitetet og etterhvert havner han på dypt vann. Dette er en kjent mal, men Salehs retning kan noen ganger svinge mot den litt tyngre kinoopplevelsen. Det er mye som skjer på en gang i historien, som også er skrevet av Saleh, og det er ikke alltid lett å følge de mange intrigene – for ikke å snakke om kampene mellom maktpersonene, som ikke alltid har samme agenda.

Ideelt ville nok et prosjekt som Boy From Heaven blitt omgjort til en serie eller miniserie, og selv om det er fint å se en ambisiøs thriller som dette laget som spillefilm, er det kanskje for mye stappet inn i to timer til å gjøre det hele lettfordøyelig. Men om man klarer å henge med i svingene er det absolutt en veldig spennende kinofilm. Spenningen komponeres mesterlig av den svenske musikeren Krister Linder. Han jobber både med eksperimentell elektronisk musikk, samt tungrock og man merker at han er god til å forsterke seerens følelser og gjøre totalpakka nervepirrende. Han har med god grunn vunnet flere priser for sin filmmusikk.

Det er en film som er frimodig anti-geistlig, som setter en religiøs virkelighet sammen med en skjult realitet av korrupsjon og hykleri – selv om jeg i siste akt fornemmet at den kanskje ikke helt følger motet sitt helt ut. De religiøse myndighetene i Egypt kan blidgjøres  av denne filmens implikasjon om at det er den sekulære staten som angivelig er marginalt mest korrupt! Ikke det religiøse etablissementet. Det er et dristig stykke arbeid likevel. «Jag gör inte film för dumma människor,» sier Saleh til svenske aviser, og én ting er sikkert. Denne filmen gjorde meg litt klokere.