Anmeldelse: Blindsone

For en gangs skyld er det greit å røpe et premiss for en film (så herved spoileralert!) – om du ikke har sett traileren og skjønt det allerede:

For Blindsone trenger nemlig en spoiler for å fungere optimalt: En tredjedel ut i denne usedvanlige norske filmen kommer 15-åringen Thea (Nora Mathea Øien) til å hoppe ut av vinduet.

Du trenger å vite dette for å komme deg igjennom de første, veldig langdryge, 20-30 minuttene med kjedelig hverdagsliv og uvesentlig tenåringsdialog.

Bra også å få forhåndstips om at filmen ikke handler om Thea, men om de som står igjen etter at det uforklarlige har skjedd. Skuespiller og musiker Tuva Novotny regi-debutterer med denne sterke og personlige filmen om selvmord.

Hvis du er forelder, har venner som sliter eller er en som jobber i skole og helsevesen bør du se denne filmen fordi 600 mennesker i Norge tar livet sitt hvert år.

Blindsone bygger på omfattende research og er pedagogisk veldig snill med helsevesenet, det er faktisk ansatte på Aker Sykehus som bekler mange av rollene. Tuva Novotny, som både har manus og regi, skylder hverken på foreldre eller samfunnet for det grusomme som skjer. Budskapet er at selvmord kan skje i hvilken familie som helst, og vi kan ikke se det på forhånd. Hun har laget filmen for å få folk til å snakke om tabutemaet.

Det er rett og slett imponerende at en debutfilm kan være så sterk og gjennomført.

Mange kjenner nok den svenske skuespilleren Novotny fra filmer som Smala Sussie, Jalla! Jalla! (Lisa), Kongens Nei (Kronprinsesse Märtha), samt i serien Dag (som Eva).

Hun har også debutert i Hollywood. I Anhilation spiller hun en av hovedrollene.

Men når hun skulle lage sin egen film, har hun gått både personlig og utradisjonelt til verks.

Hvis du er filminterressert bør du få med deg denne kunstbegivenheten av to grunner: Fordi Blindsone  er en produksjonsteknisk perle: En film tatt i en tagning, i sanntid.

Filmteamet tok tre tagninger, men valgte bort den midterste på grunn av av det var for vakkert med frostrim over alt. Den siste er full av tåke, grå og tung. Det passet bedre. Filmen starter omkring en halvtime før selvmordet, og varer til en time etter. Fra øyeblikket Thea hopper kjedet jeg meg ikke et sekund.

Joda, vi har nylig sett dette i norsk film, med Utøya. Men der den og mange andre filmer med dokumentarisk følelse, som Blair Witch Project, har en rotete, håndholdt kameraføring, er denne totalt proff med sømløs skifting av vinkler. Allerede Alfred Hitchock prøvde dette i Rope, men teknikken tillater nå at dette funker. Birdman gjør det samme, men de jukser og har faktisk klippet.

Den andre grunnen til at du må få med deg Blindsone er Pia Tjelta (Mongoland og serien Neste sommer).

Jeg mener at hennes dyriske, psykotiske og inn til ryggmargen ærlige spill er en Oskar verdig. Dette tar Tjelta inn i det øverste skiktet av norske skuespillere. Hun har intensitet og mimikk, også på mikroplan og i nærbilder, som jeg tror jeg knapt har sett i norsk film før. Å bivåne hennes ansikt i profil, stort sett uten hendelser, i en taxitur mellom Aker Sykehus og blokka på Bjerke blir aldri kjedelig. Det er stort rom for å se ansikter og følelser i denne filmen.

Jeg hulket høyt flere ganger i kinosetet. Jeg er selv mor, og tror 110 prosent på hennes tolkning. Pia Tjelta bærer denne historien og gjør at jeg aldri kommer til å glemme den. Faktisk har den en så sterk dokumentarisk følelse, at jeg flere ganger ble sint på kameraet: Har dere ikke etikk nok til å snu kamerat bort, skjønner dere ikke at vi ikke skal filme mennesker når de lider så grusomt?

Ingenting å si på pappa-rollen til Anders Baasmo Christiansen heller. Han ble sist sett i Norske Byggeklosser (2018), hovedrollen i Hoggern (2017), og ble kjent med Buddy (2002). Man skulle ikke tro at Tjelta og Baasmo Christiansen, som først og fremst er kjent fra komedier, kunne spille så dramatisk og dyptfølt. Pappa-rollen viser et helt annet type reaksjonsmønster, sinne og aggresjon.

I samtale med Finn Skårderud på spesialvisning av filmen i anledning Psykisk Helse-dagen sa Baasmo Christiansen at Tuva kjenner ham og Pia godt, blant annet siden de tre spilte sammen i Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama.

Filmmanus, som også Novotny står for, er skrevet tett opp til deres personligheter. Hun ville ha det ekte uttrykket. Han mente at som skuespiller er det en gave å få lov å gå så dypt som man må i denne rollen, siden alt skjer i sanntid, som på en teaterscene uten klipp og lim, men ekte følelser som utvikler seg. Som tilskuer er det en gave å få føle med både Pia Tjelta og Anders Baasmo Christiansen.

I streng dokumentarsjanger er det lite virkemidler som musikk, filtre og klipp. Imidlertid er det et spennende lydbilde, som av og til er kaklete, og av og til er som i et klaustrofobisk ekkokammer. Kameraet blir også mer håndholdt og panisk når situasjonene blir det.

Jeg irriterte meg innimellom over at det ikke var mer motstand i historien mellom karakterene, eller i deres personligheter. Alle karakterene er i kamp kun mot hendelsen, selvmordet. Jeg regner med at det er valgt bevisst av Tuva Novotny, som har som uttalt mål at det at folk kjenner seg igjen og snakker om selvmord etterpå, er målet.

Personlig ville jeg foretrukket at det hadde vært noe mer konflikt og drama, særlig i begynnelsen. Men når jeg tenker over filmen i etterhånd, så bæres hele filmens budskap av de første 20 kjedelige minuttene. Det jeg sitter igjen med er at det ikke er nok å overleve, man må ha noe å leve for. Å snakke om det, betyr ikke bare å snakke om selvmord, men å ha en dyp dialog i hverdagen som handler om de store spørsmål og som inkluderer mer enn overflatiske chatting om sminke, skole, håndball og brødskiver.

Uansett, filmen er ypperlig, og jeg gleder meg til å se den neste filmen som Tuva Novotny allerede er i gang med: Filmatiseringen av Britt-Marie var her. Blindsone var norsk, denne blir svensk, mens regissøren selv har emigrert til Danmark.