Anmeldelse: Black Panther

Med Black Panther har Marvel skapt sitt aller første mesterverk. En film som er mer enn nok en film i superhelt-sjangeren. Dette er mesterlig filmhåndverk av kulturell betydning – sjeldent funnet i store kinofilmer.

Etter 18 Marvel-filmer har det vært altfor mye snakk om «superhero fatigue», trettheten mange kinogjengere føler rundt superheltfilmene – om hvor mye seerne kan orke samme formel – og den «samme historien», om og om igjen.

Regissør Ryan Coogler er svaret. Black Panther føles som en kjent oppskrift laget av en kokk i verdensklasse. Når filmen er over føles det som man bare har spist hurtigmat de siste årene, men nå har du endelig spist på en trestjerners Michelin-restaurant. Selv om filmen føles som en Marvel-film, kommer det et punkt da du glemmer at du ser en film med superhelter. Jeg var nesten sjokkert da logoen til Marvel Studios dukket opp.

En tidlig scene i filmen forteller at mens resten av verden ikke så annet enn krig, slaveri, og lidelse – var Wakanda et sted full av undring og rikdom. Mektige bilder av slaver som blir tatt i europeiske skip sammenstilles med vakre landskaper og så, midt i en skog, landets hovedby – Golden City. Høye skyskrapere pryder gater, som er fylt av tradisjonell kunst, kurver, selgere og butikker. Arkitekturen føles tradisjonelt afrikansk, men også svært futuristisk, metall og glass blandet med søle og sand – som om Timbuktu-pyramidene ble laget i fremtiden. Designet til byen er verdt kinobilletten alene – fra Hannah Beachlers produksjonsdesign, til Jay Harts detaljrike settdekorasjon. Ruth E. Carter spesielt har gjort en Oscar-verdig jobb med kostymedesignet, som er inspirert av forskjellige afrikanske kulturer.

Det hele er godteri for øynene, et «what if» om hva som kunne ha skjedd om europeere aldri hadde kommet til Afrika.

Men Black Panther stiller også et annet spørsmål. Om det fantes et slik land, hvordan kunne de ha holdt seg skjult mens resten av verden led? Hvordan kunne Wakanda sitte å se mens sine naboer ble tatt og solgt som slaver? Da kommer Erik Killmonger inn i bildet.

En superheltfilm kan nemlig aldri bli bedre enn sin sjefsskurk. The Dark Knight er ansett som er av de aller beste superheltfilmene på grunn av Heath Ledgers Joker, og nå har Marvel endelig fått en skurk som kan toppe Loki som en av de beste skurkene de siste årene. Michael B. Jordan spiller Erik Killmonger, en mann som er like farlig som han er sympatisk. Jordan får deg til å ikke bare føle for ham, men til og med heie på ham med hele sin karisma og indre raseri. Hvis Wakanda er en metafor for hva Afrika kunne ha blitt uten europeiske innblanding, er Killmonger personifiseringen av den afroamerikanske opplevelsen – og lidelsen fra fortid og nåtid. Han er verdens regnskap, og selv om du vet han er antagonisten, er det umulig å ikke tenke at han gjør helt riktig i sine planer.

På andre siden av konflikten står Chadwick Boseman som Kong T’Challa. Regissør og medforfatter Ryan Coogler er best på å skape karakterdrevet filmer med mye emosjonell utvikling, og Black Panther er intet unntak. Boseman har full kontroll med å spille T’Challas indre konflikt, da han sliter med å balansere fortid og tradisjon mot fremtid og fremgang.

Som sagt er Coogler best på å fokusere på karakterer, og i motsetning til de aller fleste blockbustere gir Black Panther karakterene rom til å puste. Rollebesettingen er utmerket, og alle får nok karakterutvikling til at de blir tredimensjonale.

Selv om det har vært mye snakk om Black Panther / Kong T’Challa som en av de få svarte superhelter i en film, var jeg overrasket over hvor feminin filmen skulle vise seg å være. De kvinnelige karakterene er de sterkeste i filmen. Vi møter Okoye, spilt av Danai Gurira, et ubevegelig objekt som personifiserer tradisjon og lojalitet mot tronen. Lupita Nyong’o spiller Nakia, ekskjæresten til T’Challa og en spion som begynner å stille spørsmål rundt hvor riktig det er å holde landet skjult fra verden.

Men det er Letitia Wright, som prinsesse Shuri, som stjeler hver scene hun er med i. Det er Shuri som har ansvar for teknologikutviklingen i Wakanda, hun er enda smartere enn Tony Stark og er som en Q til T’Challas James Bond. Wright spiller også humoradspredere, men er heller ikke redd for å være en kriger sterkere enn selveste Black Panther.

Black Panther er tross alt en superheltfilm, så du må forvente en god del action. Heldigvis er Ryan Coogler ikke hvilken som helst regissør. Man føler ånden til Creed i actionsekvensene. Kameraet til den aller første kvinnelige Oscar-nominerte kinematografen, Rachel Morrison, beveger seg som en panter. Først går kameraet sakte mens det forfølger karakterene, så går vi inn for angrepet med raske og glatte trekk. Actionscener blander totalbilder, slik at man får se hele kampen, og nærbilder som tar deg rett inn i karakterenes følelser, men aldri på en forvirrende måte. Om du er en fan av «one-take»-kampscenen i Creed er det bare å glede seg til kampscene i Black Panther som følger action i mellom fire og fem minutter uten å kutte eller se bort fra det som skjer. Kampscenene er mesterlig koreografert, og det hele slutter med en episk full krig som føles som tatt ut av Ringenes Herre, ledsaget av Ludwig Göranssons strålende musikk som blander afrikansk stammemelodier med synteselyd.

Black Panther er mer enn bare en superheltfilm. Dette er et betimelig afrofuturistisk mesterverk som stiller aktuelle spørsmål om vårt ansvar overfor hverandre som et globalt samfunn.

Stor takk til SF Kino Stavanger Sandnes for presseadgang.

Lær mer om filmen her:

Den sorte panteren fra Afrika