Anmeldelse: Birds of Passage

Det er lett og tro at man med årene har sett alt det en film i gangstersjangeren kan tilby. Men neida!

Fra hardkokte gangstere fra forbudstiden med tannpirker i munnvika – til narkobaroner med gullbelagte pistoler og et fjell av kokain på stuebordet.

Det er med glede jeg kan melde at Birds of Passage er ulik alle andre gangsterfilmer du noen gang har sett. Dette til tross for at den på mange måter også er helt lik alle andre gangsterfilmer.

Vi befinner oss i det nordlige Colombia, i Guajira-ørkenen hos Wajuu-stammen.

Zaida og Rafayet møtes i en rituell dans. Koreografien minner om fugler i flukt, men for henne handler det om gå fra barn til voksen. For han handler det om å vise seg verdig som en fremtidig ektemann.

For å bli vurdert som en seriøs frier må Rafayet bevise at han kan forsørge familien. Sammen med en kompis skal han selge kaffe, men ender opp med å selge marihuana til noen amerikanske frivillige i fredkorpset.

En ting fører som kjent til en annen og plutselig aner vi konturene av et storstilt narkotikaimperium.

Men som vi vet, i kjølvannet av slike imperier kommer også drap, forræderi, konflikter med tradisjonene, brente bruer og den evige påminnelsen om at man aldri skal blande forretninger og privatliv.

På effektiv vis forteller filmen om en annen del av den colombianske narkotikahistoren enn den vi vanligvis hører om.

Det refereres naturligvis til det kjente Medellín-kartellet, men utover det handler det utelukkende om Wajuu-stammen og deres oppbygging av et gigantisk marihuanakartell.

Ettersom det hele foregår i et klassisk stammesamfunn kommer så klart den nyvunne rikdommen på kant med de tradisjonelle verdiene.

Vi ser hvordan karakterene slites mellom lojaliteten til stammen og behovet for å drive en effektiv narkotikabusiness, med alt det som det innebærer.

Birds of Passage er en utrolig vakker film. Bildene er så fargerike og velkomponerte at du innimellom blir sittende å måpe.

Til og med i de mest voldelige delene av filmen er det utrolig mye pent å se på.

Filmen bindes sammen i fem kapitler, og vi introduseres til denne verdenen gjennom en blind gjeter som synger om kjærlighet, ødeleggelse, rikdom og smerte og ikke minst om hvordan en stor familie ødelegger seg selv.

Tankene går i retning av både Iliaden av Homer og ikke minst islendingsagaene.

Her blir vi invitert inn i en ny og for meg, ukjent verden. Dette løfter filmen til noe mer enn en ren gangsterfilm og vi sitter igjen med en spennende, vond og vakker fortelling.

Takk til Trondheim kino for presseadgang.