Anmeldelse: Birdman

Oscar-nominerte Michael Keaton og Birdman scorer full pott hos KINOMAGASINETs anmelder Erik Martenson.

Med innsatsen i Birdman gjør Michael Keaton sin beste rolletolkning og regissør Alejandro Gonzales Inarritu har skapt et mesterverk.

Det er tilnærmet umulig å ikke tenke Batman når man ser navnet Michael Keaton under tittelen Birdman på filmplakaten. Keaton spilte sist Batman i Tim Burton-filmen Batman Returns fra 1992. Ingen tilfeldigheter her.

Men der slutter også likheten mellom Thomson og skuespilleren Keaton, som uttalte at Birdman var den mest krevende rollen han noensinne har spilt, og Riggan er i tillegg den rollepersonen som minst ligner ham selv. For Riggan har nok å stri med. Livet som den gåtefulle Birdman var enkelt. Alt var sort hvitt. Uten den fjærkledde drakten er han igjen en grå person, en «nobody» som strever opp en bratt klippevegg for å bli en «somebody» igjen.

Og det er akkurat det denne filmen handler om; hva gjør vi mennesker for å bli relevante, for å bli lagt merke til? Og hva sitter vi igjen med når våre femten minutter med berømmelse er over? Spør du meg gjorde Keaton sin livs rolle i denne mørke komedien, som også har belønnet ham med en Oscar-nominasjon for beste hovedrolle.

Og det er heller ikke den eneste velfortjente nominasjonen filmen har fått. Sammen med The Grand Budapest Hotel fikk Birdman hele ni nominasjoner til Oscar (se hele listen her), og filmen ble også nominert til sju Golden Globe, og vant to (Best Performance by an Actor in a Motion Picture; Musical or Comedy og Best Screenplay; Motion Picture).

Keatons motspiller i filmen er Edward Norton, som også er nominert opp og i mente. Der Keaton spiller en rolle som er stikk motsatt av ham selv, er Norton (Mike Shiner) mer eller mindre seg selv, skal man tro ryktene som sier at han er vanskelig å jobbe med. Mike er en anerkjent Broadway-skuespiller, men omtrent like brannsikker som bensin. Når Mike setter Riggan i skyggen på scenen, klikker det for Riggan, og de to havner i tottene på hverandre. Personlig fikk jeg inntrykk av at Riggan er misunnelig på Mike, som ikke bare har skapt seg et navn på Broadway, men også gir faen i hva folk mener om han, også tilsynelatende. Men er det virkelig slik?

Og her kommer vi inn på hvordan mesterverket er konstruert. Hoveddelen av filmen ble skutt på lokasjon i og rundt St. James-teateret i New York på tretti dager, og kameraet svever som en fugl gjennom smug, opp trapper, gjennom smale korridorer og inn trange døråpninger, for så å dvele tett opp i ansiktene på skuespillerne.

Det hele er klippet sammen på en slik måte at man får inntrykk av én eneste umulig lang tagning. Samtidig gir den håndholdte kamerastilen – kombinert med et lydspor dominert av perkusjonsmusikk – inntrykket av en slags krigsdokumentar. Hele lydbildet er på denne måten sammenflettet med kamerabevegelsene til en sånn grad at man nesten glemmer handlingen og blir sittende og beundre håndverket. Men så blir man sugd inn igjen i filmopplevelsen av surrealistiske hendelser, såre samtaler og ektefølt humor. Som da en branndør klapper igjen og strander Riggan på utsiden av teateret, noe som til slutt fører til at han må sprade rundt bygget – gjennom Times Square – og inn hoveddøren til teateret – i bare undertøyet.

Birdman er også en film som inkluderer seerne, nettopp som i et teater. Jeg sier ikke at man har innvirkning på filmen på samme måte som skuespillere i en sitcom livnærer seg på feedback fra publikum, men i stedet for å bli håndmatet blir du sittende og lure på hva som er virkelig, og hva som utelukkende skjer i hodet til Riggan. Regissøren tillater deg å gjøre opp din egen mening, eller i hvert fall forsøke.

Som superhelten «Birdman» hadde Riggan Thomson alt. Han var ung, godt trent, rik, vellykket, og – på toppen av det hele – hadde han superkrefter. Tjue år senere sitter Riggan der – utvasket, utrent, nesten blakk, håret er på vei sørover, og årene ligger som et åk over skuldrene. Det eneste han tilsynelatende har igjen, er superkreftene.

Er Riggan Thomson en mann med virkelige superkrefter? Hvor absurd og surrealistisk ville det ikke vært med en skuespiller som spiller en superhelt, men faktiske har virkelige krefter (telekinetiske, i dette tilfellet)? Etter hvert som man roter seg dypere og dypere inn i den intrikate labyrinten som er Birdman, veksler man mellom å tro at superkreftene kun er en illusjon skapt av en plaget mann, til å innse at evnene hans kan være ekte, basert på andre folks reaksjon. Som når lyskasteren faller i hodet på en skuespiller som Riggan misliker.

Regissør Alejandro Gonzales Inarritu er ingen nybegynner. Jeg har sett alle hans spillefilmer (unntatt 2010-filmen Biutiful); Amores perros (2000), 21 Grams (2003), Babel (2006), og nå Birdman (2014) på Tromsø Internasjonale Filmfestival.

Dermed har jeg fortsatt til gode å se en middelmådig film fra meksikaneren, som selv skrev, produserte og regisserte Birdman. For meg er dette en lytefri film, og jeg bryr meg ikke om noen sier den minner veldig om Shakespeares Macbeth; Birdman er original og unik, med enestående innsats fra alle involverte, fra skuespillere til folkene bak kamera. Bravo!