Anmeldelse: Babyteeth

Komplekse forhold og ekte karakterer.

Milla (Eliza Scanlen) står på stasjonen da en fremmed gutt nesten løper på det kommende toget. Hun kommer i prat med gutten, Moses (Toby Wallace), og starten på et merkelig vennskap setter i gang.

Vi følger Milla og hennes familie gjennom utfordringer i hverdagslivet til ei som har kreft.

Babyteeth forteller en historie over en lengre tidsperiode, og benytter mellomtitler mellom de forskjellige sekvensene. Dette virker litt billig i starten, men etter hvert som filmen holder frem, så oppleves disse som enkle, men gode metoder for å hoppe litt fremover i tid uten å måtte overforklare hva som har skjedd. På den måten klarer filmen å fokusere på de viktige delene i historien, noe som holder tilskueren interessert hele veien.

Filmen handler ikke bare om Milla, men nesten like mye om hennes foreldre og andre personer som tar plass i deres liv.

Her er det flere gode skuespillprestasjoner, spesielt de fire viktigste rollene Milla, Moses, faren (Ben Mendelsohn) og moren (Essie Davies). Skuespillet er også kjernen i en film som handler om komplekse følelser og anstrengte forhold.

Kameraet beveger seg fritt og plasserer seg ofte midt i handlingen og dialogene, på en måte som gjør det umulig å få en avstand til innholdet. Og det er også filmens største styrke. Vi blir dratt inn i de ektefølte og vanskelige forholdene, samtidig som de også oppleves naturlige og sannsynlige. Her føles alle karakterene ekte og deres handlinger likeså.

Musikken blander klassisk musikk og mer livlig musikk på en passende måte, som underbygger stemningen i de forskjellige scenene.

Visuelt sett viser Babyteeth til tider noen utsøkte utsnitt og lysbruk. Ved tre anledninger ser Milla rett i kamera, men det føles ikke unaturlig. Det virker mer som hun anerkjenner tilskueren, og bekrefter at vi tar del i hennes virkelighet.

Epilogen er meget sterk, og Ben Mendelsohn er spesielt ypperlig her.

Babyteeth føles som en mer ekte og ektefølt film enn andre filmer om samme tema (The Fault in Our Stars og The Last Song).

Den vever et komplekst bilde av diverse mellommenneskelige forhold, hvor ingenting føles anstrengt eller ulogisk. Den viser også til problematikk rundt bruk av reseptbelagt narkotika uten at den er oppdragende. Her er ingen karakterer uten lyter.

Allikevel ligger det noe uforløst igjen når filmen slutter, og man sitter igjen med en nysgjerrighet om hvordan det kommer til å gå med karakterene. Dette er ikke nødvendigvis en negativ ting.