Anmeldelse: Babylon

Damien Chazelle er tilbake med sin svært etterlengtede femte film i rekken. En film som utvilsomt er ambisiøs, men når den de samme høydene som Chazelle sine tidligere verk?

Damien Chazelle er tidligere kjent for filmer som Whiplash (2014), La La Land (2016) og First Man (2018).

I Babylon møter vi tre vidt forskjellige karakterer som er på forskjellige stadier i livet. Manny Torres (Diego Calva) er løpegutten for de store filmprodusentene, men har alltid hatt lyst til å få en fot innenfor filmbransjen.

Nellie LaRoy (Margot Robbie) er en skuespillerinne som fortsatt venter på sitt store gjennombrudd. Jack Conrad (Brad Pitt) er en av de mest suksessfulle skuespillerne i Hollywood og lever det «gode» liv på toppen av næringskjeden. I løpet av filmen krysser karrierene deres med hverandre.

Babylon omfavner en tidsperiode som varer fra 1926-1952 i Los Angeles. Vi blir med karakterene på en utvikling og reise gjennom 26 år i filmbransjen.

Både oppturene og nedturene skildres, spesielt hvordan bransjen har stor innvirkning på hvilken retning karrieren til karakterene tar. Det er heller ikke akkurat en hemmelighet at høyt kokain-inntak ikke akkurat har en positiv innvirkning på filmkarrieren.

I motsetning til Damien Chazelle sine tidligere filmer, som har hatt et sterkt fokus på det musikalske og karakterutvikling, velger Babylon å gå en helt annen vei. Fokuset vies heller til å skildre omgivelsene og en bransje som mange har en stor forkjærlighet for.

Filmen skildrer Hollywood og filmbransjen i denne tidsalderen, men det føles også som en feberdrøm med urin, avføring, horeri, sex, vold og all den dopen du kan forestille deg.

Mye av dette kommer utvilsomt av at en god del av filmens handling foregår under det ville og særdeles bråkete 1920-tallet eller «The Roaring Twenties». Aksjemarkedet var på topp og folk flest danset til høylytt jazz-musikk uten en bekymring i verden.

Hollywood var heller ikke noe dårligere og var like bråkete om ikke mer enn alle andre. Her var det like vanlig med et sniff kokain som det var med et glass vin til middagen.

Babylon sin aller største styrke er hvordan den greier å portrettere følelsen av hvordan det var å være en del av Hollywood-bransjen på 1920-tallet. Sikkerheten var ikke i nærheten av å være like viktig som i dag.

Sannsynligheten for at en kniv som skulle brukes i en actionsekvens var ekte var mye større enn at den var falsk. Som resultat av dette ble eventuelle dødsfall bare avfeid som en del av «jobbeskrivelsen».

Babylon innehar mange nikk og referanser til filmer fra den tiden og teknikker som ble brukt og som fortsatt brukes i dag.

Den første halvtimen av filmen vies til fest og fyll. Jeg følte meg ikke så grepet av filmens fortellerteknikk og historie før jeg var omtrent halvveis uti. Det er tydelig at Babylon ikke er for alle. Babylon vil sannsynligvis være mest interessant for dem som er glad i filmteknikk og filmhistorie.

Man blir med på en reise gjennom spillefilmens historie. Her får man oppleve stumfilm, film med lyd og etterhvert film med farge. Det er interessant å se hvordan bransjen måtte tilpasse seg når det stadig kom endringer som totalt endret måten man lagde film på.

Skuespillere som tidligere hadde sin storhetstid under stumfilm-tiden ble plutselig totalt glemt av Hollywood, fordi det viste seg at de hadde null talent foran kamera når man var nødt til å faktisk åpne munnen for å få frem filmens historie og budskap gjennom dialog.

Mennesker som tidligere var sterkt involvert i å skrive dialogkortene i stumfilmer stod til slutt også med skjegget i postkassa uten jobb, fordi bransjen beveget seg i et uhyrlig tempo.

Babylon er utvilsomt en veldig interessant film på mange måter. Den er pompøs, skitten og ytterst stilistisk med en bildepresentasjon som definitivt er utenfor normen.

Filmen er filmet på Kodak film i 35 mm og overeksponert på labben som har gitt Babylon en knallsterk kornstruktur samt en kraftigere fargemetning som følge av at filmens negativ lå lenger i vannbadet en vanlig for celluloid-film.

De klassiske hvite linjene man er kjent med i eldre film er også en sentral del av bildet. Disse hvite linjene man ser i bildet ble før i tiden forårsaket av skitt og støv som kom på filmrullen i fremkallingsprosessen.

Babylon kan tidvis fremstå som ganske intens, men målet var tross alt å produsere et bilde som var ganske overdrevent visuelt samtidig som det er støv og skitt til stede.

Babylon er en veldig dialogdrevet film som akkompagneres av kraftig musikk og ujevn klipping. Det hele føles som en syretripp. Lydsporet er fett, men kan fort oppleves veldig kaotisk og uoversiktlig i sine mer intense scener. Musikken og klipperytmen kan sammen bli så intenst at det nærmest blir ubehagelig.

Babylon sliter en del med å tilby publikum karakterer som man kan heie på. Karakterene portretteres som selvopptatte og arrogante drittsekker som utvilsomt formes av sine omgivelser, men gjør at hele affæren ikke er i nærheten av så gripende som den burde være.

Babylon har totalt en spilletid på hele 3 timer og 9 minutter. Det merkes. Filmen kunne utvilsomt ha blitt kuttet med ca 30 minutter og allikevel ikke mistet stort av historien og nerven av den grunn. Tobey Maguire spesielt føles litt bortkastet i rollen sin som James McKay da hans historietråd og møte med en av hovedkarakterene ikke føles som stort annet enn et unødvendig sideoppdrag i det store og det hele.

Babylon er en storslagen feiring av et Hollywood i stadig endring med fest, fyll og horeri. Karrierer blomstrer og karrierer dør. Filmteknikker og prosedyrer under 1920-tallet skildres med finesse av Damien Chazelle.

Babylon holdes dessverre litt igjen av karakterer som er altfor klisjefylte og uinteressante til at de greier å bære en hel film. Jeg bryr meg aldri i noen særlig grad om hvor karakterene befinner seg, eller hva de kommer til å oppnå.

Filmens karakterer er rett og slett kun med på reisen og er like viktige og minneverdige i et sirkus som klovnen som sykler på en enhjulssykkel. Babylon er mer en reise og en opplevelse enn en karakterdreven historie.