Anmeldelse: Avatar: The Way of Water

Har James Cameron skutt gullfuglen enda en gang?

Hele 13 år etter at James Cameron imponerte publikum med sitt visuelt slående sci-fi eventyr Avatar i 2009 er han igjen tilbake i samme univers med en svært etterlengtet oppfølger.

I oppfølgeren returnerer Sam Worthington (Jake Sully) og Zoë Saldaña (Neytiri) til rollene sine. Det dukker opp flere nye ansikter blant annet Kate Winslet som Ronal.

Jake Sully – et tidligere menneske som har fått sin bevissthet over i en kunstig fremstilt Na’vi-kropp (se første film!) – har sammen med sin kjære Neytiri stiftet familie og lever nå fredfullt i de dype skoger på månen Pandora. Det lurer en trussel i skyggene.

Når et kjent ansikt kommer tilbake for å skape trøbbel er Na’vi-stammen igjen nødt til å gjøre alt de kan for å redde hjemmet sitt.

James Cameron har både skrevet og regissert Avatar: The Way of Water slik som han gjorde sist for 13 år siden. Denne gang har han dog hyret et team av andre manusforfattere, og sammen har de lagt en gigant-plan for en rekke Avatar-filmer: det er planlagt tre til i årene 2024, 2026 og 2028.

Det er ikke til å stikke under en stol at James Cameron er blant en av tidenes mest innflytelsesrike regissører. I tillegg til å ha hendene fulle med Avatar har han også laget klassikere som Aliens (1986), Terminator 2: Judgment Day (1991) og selvfølgelig Titanic (1997).

Om jeg kun skulle ha basert anmeldelsen på det visuelle så hadde Avatar: The Way of Water uten tvil vært en innertier. Det er rett og slett ingenting å si på utførelsen av effektene. Det er topp kvalitet, hele veien gjennom. Om eneren var aldri så imponerende, så holder den ikke dagens standard og krav. Det gjør toeren.Pandora sin skog har aldri sett bedre ut. Gresset er grønnere og mer detaljert enn tidligere, men det er ikke noen tvil om at vannet er blant det mest imponerende teknologiske som vises på skjermen. Vannsimulasjonen ser så ekte ut at det nærmest er umulig å tro at det er digitale effekter med mindre man allerede vet det fra før av. Når det er sagt er det nok av ekte vannscener også i denne filmen, hvor skuespillerne måtte holde pusten i seks-sju minutter på det meste!

Ansiktene til Na’vi og avatarene generelt har fått litt av et ansiktsløft, selv om det fortsatt ikke er på høyde med det Marvel har gjort i for eksempel Avengers: Endgame (2019) med Thanos. Han har i det minste et ansikt med rynker og porer som gir han et eget særpreg og mimikk. Det er noe av det viktigste som Na’vi fortsatt mangler. Troverdig ansiktsmimikk.

Avatar: The Way of Water er delt inn i tre veldig distinkte deler. En begynnelse der man igjen omfavnes av Pandoras tykke skoger samtidig som man får vite en del om hva som har skjedd siden sist.

Midtdelen flytter fokuset fra land til vann slik traileren og promomateriell har forespeilet. Her får vi bli med Na’vi på nye eventyr under vann. Med smellvakre horisonter og hyperrealistisk vann som skyller mot våre venners blåe hud er dette rett og slett en fryd for øyet.

Den siste timen fokuserer kun på klimakset. Her bombarderes man konstant med actionsekvenser med høyt tempo i en time. Det er nesten ikke tid til å puste før det braker løs. Jeg hadde uten tvil foretrukket en mer strukturert oppbygging gjennom hele filmen. Det føles nesten som om Cameron har spart på kruttet i over to timer.

Om du husker den første Avatar (2009) så har du kanskje fått med deg at James Cameron er litt av en filantrop. Han har bedrevet mye veldedig arbeid og bryr seg om naturen.

I den første filmen var det skogen og konsekvensene som oppstår når menneskeheten tukler med den og urinnvånere. Det var umulig å se Avatar uten å tenke på hvordan menneskeheten har oppført seg under erobringene av våre egne kontinenter.

I oppfølgeren er det sjøen og dyrelivet i havet som står i fokus og hva som skjer når menneskene tukler med dyrelivet i havet til sin egen vinning.

Selv om Avatar: The Way of  Water utvilsomt er en forbedring over forgjengeren og er smellvakker spesielt i 3D, så henger det mange elementer igjen fra forgjengeren her også. Karakterer som man tidligere trodde var døde returnerer på mystisk vis. Nye sentrale karakterer dukker opp uten så mye som en ordentlig forklaring.

Jeg føler at jeg har gått glipp av såpass mye av Avatar-universet på den tiden det har tatt å lage en oppfølger at det nesten burde ha vært en film mellom nr 1 og nr 2. Det er så mange karakterer som dukker opp her som plutselig bare eksisterer. Og med et såpass stort rollegalleri er det til tider litt vanskelig å holde styr på alle sammen.

Fokuset har også skiftet fra Jake Sully og Neytiri til fordel for barna deres når jeg i utgangspunktet egentlig var mer interessert i å se hva som har skjedd med dem og deres forhold siden sist vi så dem. Istedenfor å ha Jake Sully og Neytiri sitt forhold som et hovedfokus velger James Cameron å rette søkelyset mot nye fjes.

Dette føles ganske bortkastet når karakterene uansett ikke får nok skjermtid til at man kan bli kjent med dem. James Cameron virker rett og slett litt usikker på sin egen ide og forholder seg til å tviholde på kjente sjangergrep for å heller kunne levere et visuelt stykke kunst enn dype karakterer og god historiefortelling.

Til og med lydmiksen lider betraktelig. Her lukter det typisk Disney Atmos-miks. Lyden mangler mye bassrespons i de laveste frekvensene. Dette gjør hele affæren ganske vektløs, spesielt når det kommer til eksplosjoner og de store actionsekvensene.

Det er rett og slett en mangel på tyngde. Man føler ikke eksplosjonene på kroppen og får dermed ikke den ultimate bakoversveisen som man er vant med ved godt lyddesign.

Til sammenligning har man en annen storfilm fra i år med navn Top Gun: Maverick (2022) som har en bunnsolid Atmos-miks med virkelig trøkk, spesielt når jagerflyene tar av.

Av en såpass stor film som Avatar: The Way of Water forventer jeg faktisk full pakke. Lyd og bilde skal komplimentere hverandre på en god måte. Det gjør de ikke her.

Alt i alt ender jeg opp med å legge meg på samme nivå som originalen. Avatar: The Way of Water er en god og til dels litt skuffende popcornfilm som lener seg altfor godt på trygge sjangerkonvensjoner og klisjeer, istedenfor å gjøre noe som helst nytt med filmserien i sin helhet. Lydmiksen er blant en av de største skuffelsene og burde hatt et markant større trøkk enn det den faktisk har.

Slik det ser ut nå vil nok Avatar: The Way of Water lide samme skjebne som originalen. Det vil altså bli en «fornøyelsespark», intet annet og intet mer.

Tusen takk til Trondheim Kino som bidro med pressetilgang og gjorde det mulig å få sett filmen i 3D i en av kinoens nyeste EPIQ-saler på Prinsen Kino.