Anmeldelse: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri

Regissør Martin McDonaugh begynner å stadfeste seg som en mester innenfor en sjanger jeg vil kalle svart drama, på samme måte som det finnes svarte komedier.

Bekmørk humor i kompliserte og triste situasjoner. Man kunne kanskje kalt det galgenhumor, men det dekker ikke hele registeret som regissør og manusforfatter McDonaugh frembringer i sine filmer.

Man kan begynne å trekke linjer mellom filmene hans, fra den selvpinende leiemorderen i In Bruges, til de tre forvirrede hundekidnapperne i Seven Psychopaths og videre til den sørgende moren, den omtenksomme sheriffen og den uintelligente politibetjenten i Three Billboards Outside Ebbing, Missouri. De er alle ufullkomne karakterer. Det er for øvrig samtlige av karakterene i denne filmen. Karakterene har tydelige personligheter og dårlige karaktertrekk som kommer frem i løpet av filmens spilletid.

Tittelen er lang og sier lite om hva filmen handler om, men allikevel så er disse reklameskiltene kjernen som binder alle karakterene sammen, men det er karakterene filmen egentlig handler om. Her er det skuespillerkunst på øverste hylle. Mens dialogen til tider er overdreven og vulgær, så er ansiktsuttrykk og kroppsspråket det som forteller den virkelige historien og viser hvordan karakterene egentlig er. Om det skulle være noe å trekke for, så kan det kanskje være at Sam Rockwells karakter Jason Dixon, og hans mor, muligens er en smule overdrevet.

Filmens ytre historie er sterk, godt fortalt og fungerer utmerket i seg selv. Allikevel er det i kombinasjon med det underliggende – forholdene mellom karakterene og utviklingen her – som virkelig løfter filmen. McDonaugh har skrevet et godt manus, men det er nok fordi han selv sitter i regissørstolen at det fungerer så godt.

Filmen handler om en mor som innbitt forsøker å få politiet til å gjenoppta saken etter hennes datters voldtekt og drap, og møter mye motstand fra befolkningen i den lille byen. Frances McDormand balanserer rollen som innbitt og sta mor som ikke tar dritt fra noen, og en sårbar og sørgende mor, på en utmerket måte. Nyansene i ansiktet og leveringen av replikkene er perfekte. Woody Harrelson fungerer også godt i en rolle man kanskje ikke er så vant med å se ham i, nemlig som en omtenksom og empatisk barnefar, sheriff og ektemann. Sam Rockwell er en mester i å spille sære karakterer, og dette er intet unntak. Hans karakter har blitt tatt vare på av sheriffen, han bor fortsatt hjemme hos sin mor (som selv ikke er verdens beste rollemodell …) og han har et drikkeproblem. Hvis man skal si at filmen har en protagonist, en karakter som går igjennom en utvikling i løpet av filmen, så er det ham. Samtlige biroller er tydelige karakterer som har en plass i filmens historie.

Jeg ler sjelden høyt, selv når jeg synes noe er morsomt, men i Three Billboards Outside Ebbing, Missouri var det flere øyeblikk som gjorde at jeg brøt ut i spontanlatter. Til tider var det den type latter du får litt dårlig samvittighet for i etterkant, men sånn er det med svart humor. Det var ikke bare latter filmen frembrakte, for den tar deg med på en berg-og-dal-bane av følelser. Du blir dratt inn i filmen og skjønner hvordan karakterene har det og smerten de bærer på. Ved flere anledninger gikk jeg fra å le høyt i det ene sekundet, til å få en metaforisk knyttneve i magen i det neste. På et sted i filmen vokste klumpen i halsen seg så stor at det nesten dukket opp en tåre.

Filmen starter med en rolig tone, hvor vi får se tittelens tre reklameskilt filmet fra ulike vinkler. Ikke mange minutter ut i filmen kom den første latterbølgen i salen. Selv om filmen hadde flere muligheter til å runde av, så føles slutten som det perfekte valget å avslutte historien på. Noen scener kan man tenke at ikke er så nødvendige for å fortelle historien, og at de kunne vært kuttet for å få ned spilletiden. Likevel fungerer de godt, og bygger ut karakterene.

Det er ikke en tilfeldighet at Three Billboards Outside Ebbing, Missouri vant Golden Globes for beste dramafilm, beste skuespillerinne i en dramafilm (Frances McDormand), beste biskuespiller (Sam Rockwell) og beste manus. I tillegg var den nominert for beste regi og originalmusikk.

Det er langt mellom filmer som påvirker meg slik Three Billboards Outside Ebbing, Missouri gjorde. Jeg gleder meg allerede til McDonaughs neste film.

Stor takk til SF Ski Kino for pressetilgang.