Anmeldelse: Arvingene

Vi har vært heldige med hvor mange gode LHBT*-filmer vi har hatt de siste tjue årene. Noen ganger undrer jeg på om det går an å få til noen nye vinklinger. Arvingene er heldigvis et eksempel på det.

(* LHBT eller HLBT (fra engelsk «LGBT») er en forkortelse brukt som samlebetegnelse for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner.)

I en velstående leilighet i Asunción, Paraguay finner vi det gamle, lesbiske paret Chela (Ana Brun) og Chiquita (Margarita Irún), som har vært sammen i mange år.

De to kvinnene i 50-årene utsettes for et økonomisk problem, som tvinger dem til å selge verdifulle møbler fra leiligheten deres.

Det som gjør det hele verre er at Chiquita må til fengsel på grunn av finansiell bedrageri (som hun kaller for gjeld), som kan sette deres forhold og bosted i fare. Chiquita var tydelig den mest dominerende kvinnen i dette forholdet og kunstneren Chela har det vanskelig med å justere seg i hverdagen.

Det er mange filmer som setter lys på homofile, hvor vi har sett nydelige tolkninger på hvor vanskelig det er å komme ut av skapet, om det sosiale presset og hvordan det er å være homofil i et land i Nord-Amerika eller Europa.

Det var to ting jeg mener Arvingene gjorde unikt og serverte som et friskt pust i et allerede velfylt galleri med LHBT-filmer.

Det første elementet er at den kaster inn to seniorer i rollene, som har vært sammen lenge. Det er ikke ung kjærlighet, mobbing fra tenåringene eller problemer med å hoppe inn i et ukjent terreng. Kjærligheten er så inngrodd at det råder stillhet over filmen når Chela drar på butikken eller til frisøren. Hun må lære seg alle triksene i dagens samfunn og det at historien er satt i Sør-Amerika, gir det et friskt og unikt preg ved filmen. Flere av oss har kanskje fått et innblikk i filmene som har kommet ut av nabolandene til Paraguay, men kanskje ikke noen som drar rett inn i hovedstadens hjerte.

Det andre unike elementet var hvordan problemene hovedkarakterene går igjennom blir fremstilt på. Dette gjelder skuespillet, som ikke faller i stereotypien av høylytte sør-amerikanere slik de gjerne har blitt fremstilt på film. Det er ingen overemosjonelle tirader i melodramatisk ånd. Det er ikke masete scener som sprenger høyttalerne, fordi lydsporet ikke er normalisert. Disse kvinnene har ben i nesa. De er harde. De har lært å ta til seg problemene i hverdagen. Til og med de som setter dype sår. Med en gang Chiquita drar til fengsel, får vi subtile momenter gjennom en rolig kameraføring og god linsebruk.

Det Ana Brun får til er en nummenhet i skuespillerprestasjonen, som gjør det lett å følge med på henne og sympatisere med henne. Chela har et innesluttet og privat liv i den dekadente tilværelsen hun og Chiquita har skapt i over 30 år og det offentlige livet krasjer altfor mye med den. Hun starter å jobbe i en tilsynelatende rolig jobb som en sjåfør, men dialogen alene skaper en stille intensitet i alle de hverdagslige sekvensene.

Arvingene maler et godt portrett av klasseforskjellene i Paraguays hovedstad. Her er det ikke like overforklarende billedbruk slik som rik-og-fattig-montasjene i James Camerons Titanic, men det eksisterer mer i det skjulte. Det er detaljer slik som hvordan de eldre menneskene justerer sine overdådige smykker mens de kjører gjennom en nedslitt gate omringet av fattige latin-amerikanere. Eller hvor malplassert Chiquita føler seg i fengselet og blikkene som blir delt mellom karakterene.

Til og med lydbildet illustrerer dette nydelig i spludrende lyddesign og rolig pust som skinner gjennom øregangene dine. Hvert eneste penselstrøk i maleriarbeidet til Chela knitrer slik det skal.

Klasseforskjellene har en subtil rolle, men noe som definitivt er tydelig for enhver tilskuer er filmens kjønnsbalanse. Den store kvinnedominansen var et gledelig syn, som satte en vekker de ytterst få gangene mennene hadde en rolle i filmen. De er skjøvet til side. De rolige damene får pusterom i dette naturalistiske verket. Noen ganger kan det gå litt for rolig. Selv om jeg setter pris på filmens tempo, så vil jeg ikke si at innholdet var nok til å fortelle denne historien.

Arvingene tar ting med ro. Verket vekker minner til registilen til Dardenne-brødrene. Det er et tett kamera, ingen kunstig make-up og en rekke gjemte følelser som skinner igjennom. Likte man Dardenne-brødrenes stil i Rosetta (1999) og Marion Cotillards rivende prestasjon i To dager, en natt (2014), så kan Arvingene falle i smak. Regissør Marcelo Martinessi har en delikat, organisk og intim tilnærming til verket. Dette er også hans regidebut, så det er iallefall et navn jeg noterer meg bak øret for fremtiden.

Det er ikke ofte man setter på en film fra Paraguay, men Arvingene er sannelig verdt det. Det er et tålmodig verk som setter lys på hvordan det er å gi slipp på fortiden og sin største kjærlighet. Det er en film som får fram flere nyanser i klasseforskjellene i Asunción og som gir rom for å fortelle litt om to lesbiske 50-åringer.