Anmeldelse: Arctic

Vi har sett lignende ting filmatisert flere ganger tidligere. Men her er han, Mads Mikkelsen, en diamant av en skuespiller – i den ødeste, kaldeste ødemark.

Det er vanskelig å ikke få assosiasjoner til filmer som The Road, Cast Away, Robinson Crusoe og lignende filmer. Listen er lang.

I Arctic er Mikkelsens karakter Overgård fanget blant farer, snø og den blodtørstige kulden. Dette er ikke en film om en vanlig polferd, her er selve målet overlevelse.

Overgård er god på overlevelse, veldig god.

Vi møter Overgård i ødemarken, i den majestetiske tundraen i det mektige snølagte landskapet. Han er en overlevende fra et flykrasj og har allerede opparbeidet seg daglige rutiner da vi først møter han. Vi skjønner raskt at tema er mann mot natur, og at Overgård er rette mannen i denne situasjonen. En annen tulling ville for lengst ha frosset i hjel.

Overgård er en mann som holder hodet kaldt, både bokstavelig talt og mentalt, og bare kort tid inn i filmen ser det faktisk ut til at han skal bli reddet.

Et helikopter viser seg over tundraens evige sletter, men den sterke vinden krever sitt offer og drar helikopteret til jorden. Her entrer skuespiller nummer to, en ung kvinne, co-piloten som  så vidt overlever krasjet.

Skal det virkelig peiles inn mot en romanse her ute i det store intet? Heldigvis ikke.

Denne retningen som historien i filmen tar fungerer godt, for nå står Overgård overfor en rekke dilemmaer som direkte angår både hans egen og kvinnens overlevelse.

Han kan velge å ofre den hardt skadede kvinnen slik at rasjonene holder lenger, eller han kan forsøke å redde henne, og samtidig bruke henne som et fokus for at han selv må overleve.

Han velger det siste og Overgård forbereder seg på en lang og utfordrende ferd i håp om å overleve. Ingen av dem snakker samme språk, og han sier uansett lite generelt. Dermed har vi en film med lite dialog, noe jeg synes fungerer godt i denne sammenhengen. Det øker følelsen av ensomheten betydelig.

Selv om Mads Mikkelsen er fantastisk i denne rollen, sliter jeg konstant med å bli dratt inn i hovedpersonens sted. Muligens fordi han er for flink til å overleve.

Undertegnede er selv en friluftsmann, og relaterer meg ikke til denne Bear Grylls-typen (*).

Jeg føler meg mer som en tilskuer som bare overvåker den håpløse kampen for overlevelse, uten å helt klare å leve meg inn i filmen.

Noe jeg for eksempel gjør med filmer som Cast Away eller Robinson Crusoe. I de filmene får jeg virkelig lyst til å være på en øde øy, mens her på tundraen vil jeg ikke sette mine ben. Det kan selvfølgelig ha noe med kulde kontra varme og gjøre også.

Filmen er spilt inn på den islandske tundraen. Og det er vakkert – så lenge sola skinner vel og merke. Når naturen viser krefter ved tåke eller snøstorm blir ting fort mindre hyggelig. Og det er i disse naturomgivelsene og værskiftene vår mann ferdes.

Det som er en av filmens sterkeste sider, foruten skuespillet, er at filmskaperne ikke har brukt dataanimasjon, ikke som jeg kan gjennomskue i alle fall, og dermed fremstår alt enda råere og mer naturlig.

Dette er nok et meget bevisst valg fra regissør Joe Penna sin side. Det lusker isbjørner i terrenget og jeg håpet litt på en gjenskapelse av bjørne-scenen fra The Revenant.

Helt slik blir det dog ikke. Vi får et mer naturtro, men allikevel fryktinngytende møte mellom mann og bjørn.

Filmen er til tider repeterende, men på en annen side er det vanskelig å unngå dette med det utgangspunktet den setter seg. Den fjerner seg fra fiksjon og lar overlevelsesstrategiene være rett frem slik de ville vært i den virkelige verden. Stemningsmusikken er god og filmen flyter bra.

Jeg anbefaler den, men vet ikke helt til hvilken sammenheng. Kanskje den bør sees alene, slik jeg gjorde.

(*) Edward Michael «Bear» Grylls er en britisk eventyrer, skribent, programleder og tidligere soldat. Han er mest kjent i Norge for fjernsynsprogrammet Mann mot natur. Grylls er også en av de yngste britene som har klatret Mount Everest, i en alder av 23 år. Wikipedia