Anmeldelse: Aquaman

Aquaman er et hesblesende og fargerikt eventyr. Det er dumt, det er tåpelig, men det er ufattelig gøy.

DC har lenge vært plaget av en lei tendens til å helle mot det alt for seriøse, og fargeløse. Det er en av de uheldige bieffektene til Christopher Nolans Batman filmer, men det har ikke vært så vellykket for DC sin jakt på suksessen de har sett Marvel ha de siste ti årene.

Nå har de endelig blitt litt løsere i snippen. Selv om de prøvde å dytte det inn i Justice Leauge (2017), ser man her hvor lettere det er når det er en bestemt kreativ stemme bak fra starten av. Det merkes også hvor gøy det kan bli når man ikke trenger å behandle alt seriøst. Noen ganger er alt man trenger en film hvor Nicole Kidman spiser en gullfisk fra en gullfisk bolle, og noen minutter senere banker livskiten ut av noen. Det var på dette øyeblikket jeg skjønte at Aquaman kom til å bli noe spesielt.

Med Aquaman kan det virke som DC er på vei til å skape noe eget. Endelig er de ikke redde for farger. Tvert imot. Dette ligner mer på noe du vil finne i en tegneserie enn noe i en hvilken som helst Marvel-film. Det er nettopp det som gjør Aquaman så herlig. Det er en klar visuell stil, som klaffer nydelig med Aquaman og universet filmen skaper. De prøver ikke å gå for det realistiske, og det er ganske befriende. Det er ikke alltid det går, men du kan banne på at det er gøy.

Dette er like mye såpeopera som det er Shakespeare. Dialogen er ganske håpløs, men dette er ikke en film hvor du vil se folk snakke. Actionsekvensene har en kinetisk energi i seg som har manglet totalt i tidligere DC-filmer, med et unntak i noen av scenene i Wonder Woman. Designet på filmen er så herlig «tegneserie-aktig».

Aquaman er ikke en spesielt subtil eller dyp (kremt) film. Men det den mangler i dybde, tar den igjen med en fascinerende verden, og rett og slett pur moro. Det ser ut som de som har lagd filmen har kost seg gløgg i hjel. Det hele blir et slags introkurs til alle de forskjellige nasjonene som lever under vannet, og Atlantis sitt opphav.

Det at Aquaman kaster seg så skjødesløst inn i universet sitt gir det hele en troverdighet uansett hvor tullete og absurd det kan være. Filmen er ikke redd for å være seg selv, og det er den store styrken. Da er det ikke så farlig at filmen er ganske dum og dialogen er utroverdig. Store sjømonstre, absurde drakter og hvor våte alle er når de går rundt på land er herlig.

Jason Momoa fortsetter å gjøre en god rolle som Aquaman, og Patrick Wilson, som hans onde halvbror Kong Orm er en bra protagonist. Selv om det er lett å sammenligne han med Loke fra Thor-filmene – men Orm kan ikke måle seg med Loke. Yahya Abdul-Mateen II er også kul som den klassiske Aquaman-skurken Black Manta.

Kampene og slåssingen er overraskende bra. Noen av de er dødskule, og føles som noe annet enn bare CGI-slåssing. Det er hardtslående, og åpenbart noen som faktisk slåss. Det har også noen av den klassiske CGI-action sekvensene. Det skulle vel bare mangle i noe som foregår under vann med masse store sjødyr, men jeg ble overrasket over hvor lite falskt det egentlig føltes. Det kan ofte være et problem i superheltfilmer. I Aquaman så er det ikke så ille, når det er på sitt verste. Det kan hende at filmen har en glossy look over hele seg, men den visuelle stilen er også såpass gjennomført at det hjelper nok også.

 

Det er bare så innmari underholdende. Jeg tror de fleste vet fra før om de vil like denne filmen. Den gir håp for at kanskje DC-filmer fremover blir gøy og ikke er redd for å bruke det absurde man finner i tegneserier.

Og for å si det igjen. Nicole Kidman sparker så sykt ræv i begynnelsen av filmen. Amber Heard har også en av de beste kampene i filmen.