Anmeldelse: Annette

Leos Carax forbløffer meg med sin tøffe, originale men vakre musikalske fantasi!

Adam Driver fra Star Wars: The Rise of Skywalker2019  og Marion Cotillard fra la vie en rose 2007 er lidenskapelige elskere og fulstendig oppslukt av dukkebarnet sitt i denne tragikomiske hallusinatoriske popoperaen.

Det faktum at karakterene synger mer enn de snakker – selv under sex – er på mange måter det minst merkelige med denne filmen, som caster en serie mekaniske dukker i tittelrollen.

 

Hvis du likte A Star Is Born (2018) og Moulin Rouge (2001) så vil du mest sannsynlig like denne også. Eller kanskje ikke.

Mens A Star Is Born klart tilhører den kjente sjangeren backstage-musikal, har «Annette» som mål å være noe mørkere og merkeligere enn enda et angstfylt melodrama om forviklingene rundt ambisjoner og kjærlighet. Denne filmen har en eller annen moderne opera i sitt DNA. En grusom og gjennomgående tråd av vold, galskap og demonisk lidenskap som fremkaller assosiasjoner til Wien eller Berlin før andre verdenskrig så vel som det klassiske Hollywood.

I stedet for å bryte ut i sang eller  dans i beleilige øyeblikk, strømmer karakterene sine plagede bevisstheter gjennom tekster som aldri er så enkle som de høres ut. Den seksuelle lykken og følelsesmessige forholdet som fyller den første akten viker for sinne, fremmedgjøring og fortapelse. Dette er ikke bare en kjærlighetshistorie med en trist slutt, men mer et casestudie – en kritikk av den romantiske mytologien som dens appell ser ut til å avhenge av.

Anette fremstår som en slags «chucky»-dukke, men er bare langt mer uttrykksfull, sårbar, bedårende og magisk.  I sentrum av denne tragikomiske musikalske fantasien fra Cannes beste vinnerregissør – Leos Carax og av de amerikanske popmaestroer  – Sparks, skal en allerede stjernespekket besetning forsterkes – og uten tvil oppgraderes – av en dukke i tittelrollen. Annette er navnet på Ann og Henrys datter, og det å forklare hennes sentrale posisjon i fortellingen kan det være å risikere en spoiler eller to. Ikke at handlingen er fryktelig intrikat eller overraskende; det utfolder seg med den nådeløse farten til et mareritt. Først kommer kjærligheten, så kommer ekteskapet, så kommer Annette i barnevognen. Det som følger er drukkenskap og drap; forlis, spøkelser og skyldfølelse..

Filmen føles som en opera mer enn en musical. For her følger den ene dystre tragedien den andre. Det tok meg ganske mye tid i begynnelsen å irritere meg over smakløsheten til komikeren Henry McHenryog hans forhold til sin elskede sopran Ann Defrasnoux . Men jeg forstod etter hvert at irritasjonen over han -og forholdet deres skulle være en god støtte for å bare elske resten av filmen! De er et par som  provoserer en hel mediaverden til vanvidd. Henry en komiker kjent «for å fortelle sannheten uten å bli drept» og Ann er «alltid døende» i teatralsk iscenesatte romantiske møter. Grensen mellom kunst og virkelighet er tydelig markert for oss, men for disse to vil det hele være uskarpt og forrædersk.

 

Med manuskript og musikk av Ron og Russel Mael så spares det ikke på drama her. Men jeg liker drama og klisjeer  -der de brukes i overflod og med stil! Jeg er en stor fan av Moulin Rouge – og jeg tåler godt en hånfull absurditeter og kreative virkemidler i film.

Humoren er ikke verbal og handlingsorientert som i tradisjonelle filmer, men baserer seg mer på detaljer i bilder og lyd. Komikken veksler mellom det underfundig barnslige og det satiriske og vi vises konflikten mellom det moderne mediesamfunnet og kjendisers familie og sjeleliv., en motsetning jeg som publikum betrakter med undring og forvirring. Det lekes også med gotisk inspirasjon i Tim Burton -stil.

Likevel er det vanskelig å forestille seg at noen annen regissør enn Leos Carax kunne laget denne her. Han er gjennomført uregjerlig. Og bare han kan lage et så frekt prosjekt som dette -uten postmoderne hån eller kynisme. Annette er en ekstravagant og eksplisitt popopera med en snev an den skeive humoren som alltid har preget Sparks sin musikk.

Men midt i den maksimalistiske og virvlende annerledesheten ligger noe ekte, sant og skjørt – noe alvorlig – som får frem tårene i øyekroken. Det er et E.T øyeblikk eller tre i denne filmen.

Carax krever i åpningen av filmen din (seerens) totale oppmerksomhet. Pusting vil ikke bli tolerert!

Før vi trekkes inn i «So May We Start» som flytter fra et musikkstudio og ut i gaten koreografert som et hav av klisjeer fra musikalsjangeren. Det er mye bruk av overlagring og stiliserte bakgrunner, som om vi så tilbake i tid gjennom en prisme – til stumfilm og vaudeville. Det florerer av dristige farger – Henry i grådig grønnfarger og Ann i optimistiske gule toner. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Fargene utfyller metronomien til karakterenes natur. Simon Helberg spiller den ikke navngitte – men dog viktige dirigenten i filmen her. Å som jeg elsket Simon Helberg i The Big Bang Theory og så fantastisk han spiller i denne filmen!

En kynisk kritiker ville finne mye som tester tålmodigheten i dette havet av drama, ikke minst hvis man ikke ser ironien i refrenget av «vi elsker hverandre så mye». Jeg startet selv kritisk – spesielt før de emosjonelle slagene virkelig slår inn midtveis. Men ingen går for å se en film av Leos Carax dersom man forventer lettbeinte forestillinger. Men faktisk, sammenlignet med  Pola X (1999) og  Holy Motors (2012), er Annette (som Carax ømt dedikerer til sin datter Nastya) tilgjengelig, eventyrlig, anarkisk og uventet inderlig.