Anmeldelse: Annabelle Comes Home

«Natt på museet» møter Annabelle!

Folkene bak «The Conjuring-universet» skal ha klapp på skuldra for at de klarer å opprettholde og ivareta et konsistent film univers i det store og det hele. Flere filmserier har vist oss at dette ikke er verdens enkleste jobb. Selv med filmer av variert kvalitetsnivå så synes jeg at de gode filmene i dette universet er såpass bra at de på en måte unnskylder de som ikke er fullt så gode.

Med tanke på at disse filmene har raket inn en samlet totalsum på omlag 1,2 milliarder dollar verden over så ser jeg ingen grunn til at Warner Bros. skal slakke på gassen nå, og ihvertfall ikke nå som de har sluppet en av de bedre filmene i denne serien.

Blant «The Conjuring-universet» sine syv filmer så er Annabelle Comes Home filmen som offisielt runder av «Annabelle-filmene» som en trilogi. Jeg må innrømme at jeg har veldig stor respekt for disse tre filmene om denne horrible dukken. Fordi som oftest så er oppfølgere til skrekkfilmer en dalende spiral og de blir som regel betraktelig dårligere og dårligere desto lenger ut i serien man kommer.

«Annabelle-filmene» derimot har for meg bare har blitt bedre og bedre, og jeg kan med hånden på hjerte si at dette er den beste av dem. Jeg tror faktisk denne filmen var såpass bra at jeg nesten plasserer den på lik linje med  The Conjuring (2013) – som er min personlige favoritt.

Filmen starter med at vi nok en gang møter Ed og Lorraine Warren (Patrick Wilson og Vera Farmiga) idet de møter Annabelle-dukken for første gang. Denne scenen er veldig gjenkjennelig nettopp fordi vi så en forlenget versjon av den utspille seg i begynnelsen av The Conjuring (2013).

Det som er kult er at vi nå for se hva som skjedde når de brakte denne dukken med hjem til huset sitt for første gang. De forstår ondskapen som denne dukken konstant pulserer ut i omverdenen og de låser henne inne i den beryktede kjelleren sin av hjemsøkte gjenstander.

Vi møter deretter høydepunktet i denne filmen: nemlig deres datter og filmens hovedkarakter Judy Warren, som er mesterlig spilt av Mckenna Grace. Judy ender så opp med å være hjemme alene i selskap av disse gjenstandene og et par klåfingerede barnepassere, og filmen vi får servert basert på dette premisset er i korte trekk «Natt på Museet  (2006)», bare blodigere og skumlere.

Jeg har vært en stor fan av Mckenna Grace helt siden jeg så henne i Gifted (2017). Hun tok både meg og verden med storm nok en gang i den kritikerroste Netflix-originalen The Hauting of Hill House (2018), og i denne filmen er hun bedre enn noen gang. Hun kommuniserer en så sterk uskyldighet da hun må konfrontere denne kolossale ondskapen med ikke noe annet enn sin egen viljestyrke og intuisjon.

Filmen etablerer hennes karakter, Judy, ganske tidlig i filmen som en ensom jente og presenterer henne i situasjoner som bygger en enorm sympati for henne. Hennes karakter fungerte eksepsjonelt bra og Judy Warren er det beste med denne filmen.

Jeg syntes at filmverdenen har  gitt oss mange nye ansikter innenfor regissøryrket den siste tiden. Dette gjør meg veldig glad fordi er det noe skrekkfilm-sjangeren trenger mer enn noe annet så er det friskt blod bak kamera. Regissør Gary Dauberman er en av disse.

Denne filmen er utrolig nok Garys regissørdebut, men det stopper ham ikke fra å gjennomføre dette med soleklar ståkarakter. Faktisk, til hans fordel, så kjenner han nok dette universet bedre enn noen annen da han har vært med på å skrive manuset til flesteparten av disse filmene, inkludert denne. Er det noe Dauberman har et spesielt øye for så er det spenning. Han koreograferer spenning mesterlig med kule kameraplasseringer og kreativ bruk av lokalitet og lys.

Jeg kunne ikke gjøre annet enn å bare lene meg tilbake å kose meg med vel regisserte sekvenser frontet av godt etablerte karakterer. Hvorfor karakterene er så godt etablert gir mening når man finner ut at manus er skrevet i samarbeid med gudfaren til disse karakterene, nemlig James Wan.

Her er det masse skryt å gi, men ingen filmer er perfekte og det er dessverre en ting som hindret dette i å være en klar home-run.

Vi møter utallige kreative og flotte karakterdesign på de mange overnaturlige vesenene i denne filmen. Det var dessverre en av disse vesenene som ikke fungerte for meg i det hele tatt. Dette var litt trist siden jeg var såpass engasjert da vi nådde filmens klimaks, og brått kommer denne karakteren å tar meg helt ut av opplevelsen. Uten å nevne hvem eller hva denne karakteren er så vil jeg bare si at karakteren heller hadde passet bedre inn i en  kommende «Goosebumps» film.

Annabelle Comes Home er for meg definisjonen på den ultimate sommerfilmen. Samle alle dine venner, kjøp masse popkorn og kos dere med en kjempeunderholdende skrekkfilm!