Anmeldelse: Adrift

Adrift er en kompetent, men noe ordinær og gjennomsnittlig film basert på den sanne historien om Tami Oldham Ashcraft som overlevde i en forlist seilbåt alene i over 40 dager. Filmen er noe kjedelig sammensatt, men løftes av Shailene Woodleys rolletolkning.

Adrift er en film som handler om overlevelse og kjærlighet, om en dramatisk hendelse pakket inn i en noe ordinær film. Shailene Woodley (best kjent fra Divergent-filmene) spiller Tami, en ung eventyrer på reise rundt i verden – uten returbillett. Vi møter henne i det hun ankommer Tahiti, hvor hun skal oppholde seg på ubestemt tid.

Det tar ikke lang tid før hun møter Richard (spilt av Sam Claflin) og de to stormforelsker seg. Det unge paret bestemmer seg for å seile over Stillehavet sammen etter å ha fått tilbud fra noen bekjente om å frakte seilbåten deres fra Tahiti til San Diego.

Adrift åpner med hendelsen filmen sentreres rundt: Tami og Richard har seilt rett inn i en orkan, og resultatet blir at Tami morgenen etter stormen våkner opp til en vraket seilbåt og en Richard som er hardt skadet. Alene på havet starter Tamis kamp for å overleve – og redde Richard.

Adrift er basert på den sanne historien om Tami Oldham Ashcraft som sammen med forloveden forsøkte å frakte en seilbåt fra Tahiti til San Diego for noen bekjente. Denne filmen er altså filmatisering av den utrolige historien om hvordan det hele gikk galt når de to seilte rett inn i en orkan.

Filmens sterkeste kort er uten tvil Shailene Woodley i rollen som Tami, som må overleve på havet i den forliste båten i hele 41 dager. Dette er en krevende rolle hvor Shailene må få frem all den smerten, håpet – og tapet av håpet, og all galskapen som denne situasjonen fører med seg.

Dette er ikke første gang regissør Baltasar Kormakur lager film om mennesker i møte med natur. I 2015 kom filmen Everest som handlet om en gruppe mennesker som forsøker å bestige Everest, og i 2012 lagde han filmen Dypet som i likhet med Adrift handler om å overleve på havet.

Filmen er kompetent utført, og den ikke-kronologiske fortellermetoden er logisk, men den klarer ikke helt å skape den effekten filmen går for. Filmen veksler mellom bakgrunnshistorien om forholdet mellom Tami og Richard og det som skjer etter orkanen, men den tilbringer for lite tid i hvert øyeblikk, og hverken kjærlighetshistorien eller ulykken blir tilstrekkelig skildret til å virkelig engasjere.

Måten manuset forsøker å sette fokus på ting som skal bli viktige i forbindelse med overlevelsen etter forliset blir litt for overtydelig, men filmen klarer likevel å bygge opp selve orkanen som en skremmende hendelse og klimaks. Det hjelper også at regissør Kormakur og fotograf Robert Richardson behersker filmspråket svært godt i den spennende sekvensen hvor vi endelig får se orkanen på spektakulært vis.