Anmeldelse: A Star Is Born

To virkelige stjerner spiller to helt uvirkelige stjerner i den motsatte bransjen av hva de vanligvis er kjent for. «Get it?».

Rett etter jeg så A Star Is Born, dro jeg hjem for å se på Lady Gaga dokumentaren på Netflix, Gaga: Five Foot Two (2017).

Jeg tror det er den beste illustrasjonen på hvor godt jeg likte denne filmen. Dette er kanskje ikke den beste filmen jeg har sett i år, men det er uten tvil den beste Hollywood-filmen.

Dette er faktisk fjerde gang A Star Is Born blir lagd film av. Jeg har ikke sett noen av de andre, så jeg gikk inn ganske blindt.

Jeg hadde begynt å tro litt på «hypen», men fryktet også at det fort kunne bli en sånn film som alle liker, men som jeg ikke klarte å komme meg inn i.

Jeg har alltid hatt sansen for Lady Gaga, men med unntak av noen roller i American Horror Story, har hun egentlig ikke spilt i så mye. Hvordan skulle dette gå?

A Star Is Born tok meg med storm. Den første akten er magisk og helt klart den beste delen av filmen. Filmen introduserer Ally (Lady Gaga) og Jack (Bradley Cooper) ganske perfekt på hver sin måte, men øyeblikket hvor jeg ble solgt, og innså at Bradley Cooper som regissør vet hva han driver med, er det første møtet mellom de to.

Det er sjeldent jeg har kjøpt en romanse og en attraksjon mellom to mennesker så fort. Det føles så naturlig når du ser Ally og Jack flørte, lære hverandre å kjenne, og bare snakker sammen.

Det oppfattes så utrolig ekte og kjemien mellom de er elektrisk.

Det er en romanse, og en forelskelse som er tatt så på alvor at du ikke har noe annet valg enn å bli bergtatt.

Selv om filmen fortsetter å være bra, og det er mange øyeblikk senere som virkelig står på egne ben, så klarer ikke filmen helt å leve opp til hvor bra første akten er.

A Star Is Born er litt for lang, og den er litt repeterende mot slutten. Det er mye som jeg skulle ønske filmen tok mer tak i, og utforsket mer, men det kan virke som filmen mister seg selv litt.

Første akt føles som den har et sylskarpt fokus og vet hva den vil fortelle, men så går den kanskje litt for mye bort fra det som er interessant, og går litt i sirkler mot slutten.

Slutten prøver også kanskje litt for hardt fortelle deg hva du skal føle. Det passer ikke helt inn – for filmen er ganske tilbakeholden og mer subtil før det.

Dette blir det siste negative jeg sier, for jeg har ikke så mye å si på den, hvert fall ikke uten å diskutere konkrete detaljer og det gjør jeg ikke her.

Lady Gaga er helt utrolig. Jeg kan ikke se for meg en verden hvor dette ikke ender opp med en Oscar-nominasjon, om ikke at hun vinner hele greia. Hun klarer det magiske ved å få oss til forstå hva som foregår på innsiden uten å gjøre noe spesielt. Du FØLER det hun føler. Et av de store emosjonelle øyeblikkene er når hun fremfører sangen Shallow ordentlig for første gang, og hun selger det så sinnssykt. Da snakker jeg ikke om selve syngingen, for alle vet eller burde vite at Lady Gaga kan synge, men alt som leder opp til det. Når hun da begynner å synge er det en så enormt katarsis at det var et av to øyeblikk som fikk hvert fall meg til å nesten la tårene trille. Shallow vinner beste sang. Har ikke et sekund med tvil.

Som en musikal, så er jo sangene et av elementene som bestemmer om dette er en vellykket film. Denne filmen innfrir til de grader. Den har det problemet at den klart beste sangen kommer ganske tidlig i filmen, men musikken gjennom det hele er god. Det at Lady Gaga og Bradley Cooper synger på ekte, og det vi får se i filmen ble tatt opp live og det gjør hele mer utrolig. Bradley Cooper kan synge! Det er sangen som føles som sanger du kunne hørt i det virkelig liv. Det er ikke musikalsanger.

Bradley Cooper viser at han har det som skal til som regissør med denne regidebuten. Jeg har ofte lagt merke til et kjennetegn hos skuespillere som blir regissører – nemlig at skuespillet er i fokus, men det er like vel akkurat nok visuell fryd til at det føles mer levende enn det mange andre skuespillregissører presterer. Måten Cooper filmer alle konsertene på er rett og slett en fryd for øynene. Konsertene føles ekte og har mye lekenhet i seg. Han spiller også veldig bra selv, og han selger virkelig den fordrukne aldrende rockeartisten. En regissørstjerne er født!

Det er mange, mange gode prestasjoner i denne filmen, og flere jeg kunne fremhevet, men jeg vil bare til sist trekke frem den alltid fabelaktige Sam Elliot. Han er ikke sterkt tilstede, men de få scenene han er med er alltid fantastiske. Han står for filmens andre øyeblikk hvor jeg kjente tårene presse på. Et øyeblikk som er lavmælt – men spillet hans skjærer gjennom og angriper hjertet ditt.