Anmeldelse: A Quiet Place

Effektfull bruk av virkemidler hever A Quiet Place opp fra lignende filmer.

I A Quiet Place befinner vi oss i en nær fremtid, hvor de gjenlevende må leve i absolutt stillhet for å overleve.

Gjennom oversiktsbilder av en forlatt forstad og klipp til savnet-plakater og avisoverskrifter skjønner vi at noe har kommet og angrepet menneskene.

Vi følger en families utfordrende liv i denne forlatte verden. Tidlig i filmens korte spilletid opplever familien noe som kommer til å sette preg på hver enkelt av dem i resten av filmen, og når vi hopper cirka ett år frem i tid, så viser det seg også at moren i familien er høygravid.

Monstrene, som er den store trusselen, jakter via lyd, og det ser ikke ut til at noen har funnet ut hvordan man kan stoppe disse vesenene.

I likhet med filmer som Haisommer og Alien, gjøres det et smart trekk ved å la det gå lang tid inn i filmen før vi faktisk får se monstrene tydelig og i sin helhet.

Dette er et av mange gode grep som gjør at vi blir dratt inn i spenningen som skapes og som holdes hele veien gjennom filmens halvannen time lange spilletid.

A Quiet Place er regissert av skuespilleren John Krasinski, som også spiller faren i familien. Moren blir utmerket spilt av Emily Blunt, som er John Krasinskis ektefelle også utenfor filmlerretet.

Bruken av mange nærbilder krever en solid innsats av skuespillerne, og her imponerer både Blunt, Noah Jupe som spiller sønnen og nykommeren Millicent Simmonds som spiller den døve datteren.

Siden fokuset gjennom hele filmen er at de må være helt stille for å overleve, så blir lyden et ekstremt viktig virkemiddel. Dette egner seg spesielt godt i en slik film, både for å skape gjennomgående oppbyggende spenning og godt plasserte skvettescener, eller «jump scares».

Musikken, laget av Marco Beltrami, er også god, den er både stemningsskapende og fengende. Kinematografen Charlotte Bruus Christensen gjør også en god jobb. Visuelt er dette en vakker film med fin bruk av mørke der det trengs og flott lysspill i både solskinn og kunstig lys.

Dessverre er det en del småting som virker usannsynlig eller lite troverdig. Da tenker jeg ikke på monsterdelen, men heller på hvordan familien oppfører seg i enkelte tilfeller.

Her er det nok en blanding av manus og regi som har skylden. Allikevel kan mange av disse detaljene bortforklares med at de må være slik for at filmen skal fungere. Mer blir det vanskelig å skrive uten å avsløre viktige elementer ved filmen.

Man kan se noen paralleller mellom A Quiet Place og Signs, men i den sammenligningen kommer A Quiet Place best ut, med bedre virkemidler, bedre skuespill, bedre konsept og en strammere fortelling.

Filmen avslutter på et tidspunkt hvor publikum forstår nok av hvordan det kan komme til å ende, uten å overforklare noe som helst.

Det er kanskje her A Quiet Place skinner sterkest. Filmen har et tydelig fokus og holder seg til dette. Man sitter igjen med en god historie, pakket inn i et friskt konsept, fortalt med intensitet og gode virkemidler. Da kan man leve med litt småpirk.

Takk til ODEON Kino Ski for presseadgang.