Anmeldelse: 65

Har 65 blitt en spennende film? Ja, til en viss grad kan man si at den er spennende, men den er også en rotete sak hvor man prøver å få inn mange historier på 93 minutter, som i dag er uvanlig kort for en film i den genren og «størrelsen».

Scott Beck og Bryan Woods har både skrevet manuskriptet til filmen, og de har regien på denne som visstnok ble ferdig innspilt i 2021, men som Sony Pictures Releasing har holdt filmen tilbake til 10. mars 2023 i USA.

Her i Norge får den ordinær premiere fredag, 31. mars.

Mills, som er hovedpersonen i filmen spilles av Adam Driver, og på filmplakaten ser vi ham med våpen i hånden foran noe som ser ut som skallen til en Tyrannosaurus Rex.

Beck og Woods står også bak manuskriptet til den spennende og kritikerroste A Quiet Place fra 2018, og ut ifra dette kunne det forventes en god og nervepirrende film med den solide og allsidige Adam Driver i hovedrollen.

Hva gjorde Beck og Woods da de sydde sammen denne historien? For meg kan det virke som om de har ønsket å putte Ronja Rövardotter (1984, Koa i 65), Jurassic Park (1993, dinosaurer i 65), Gladiator (2000, drømmeaktige bilder om sorg og død i 65), og en fin miks av Ridley Scott sine sci-fi-filmer inn i denne historien. Og kanskje de også så Cowboys & Aliens (2011) samme kveld? Jeg vet ikke, men det virker som om de ikke har klart å bestemme seg helt for hva slags film dette skal være. Koa, som er spilt av Ariana Greenblatt, gjør en helt ok figur. Det virker som om hun i starten er litt famlende og usikker, som skuespiller, men hun får mer tak på rollen underveis. Og hovedrolleinnhaveren, hva med han, kommer han gjennom dette med æren i behold?

Adam Driver runder 40 år i november 2023, og han regnes som en av de store skuespillere i den tilhørende generasjonen. Han er tidligere vant med science fiction, ettersom han blant annet har spilt Kylo Ren i tre Star Wars-filmer fra 2015 til 2019. Og han har gjort seg bemerket i filmer som Paterson (2016), Marriage Story (2019) og The Last Duel (2021).

Når han skal bære hele 65-filmen på sine skuldre, sammen med den unge Ariane Greenblatt, så er han absolutt en god mann å ha om bord på skuta. Jeg aner likevel i noen scener at han kanskje er fortvilet helt på ekte, som når hologram av hans datter Nevine (Chloe Coleman) lyser opp humøret til Koa i en hule med skumle kryp. Selv om Driver evner å spille mange typer rollefigurer, så er det grenser for hvor ofte han kan skifte fra å være tøff kriger til å bli en berørt far som skal muntre opp en trist og uvitende tenåring, fra en annen familie. For Koa snakker ikke engelsk, og hennes foreldre døde under krasjlandingen, men det har ikke Mills hjerte til å fortelle henne. Så kommunikasjonen er så som så, men Mills prøver så godt han kan. For farer nærmer seg i stadig raskere tempo både på jorda, og fra verdensrommet, må vite.

Hva så med kvaliteten på romskip, dinosaurer og filmmusikken? Vel, det er ikke Ridley Scott kvalitet her på den tekniske biten, men det fungerer greit. Det meste av filmen er filmet i Kisatchie National Forest, i Louisiana, med de to hovedrolleinnhaverne og film-dinosaurer. Dinosaurene fungerer godt nok når det gjelder de store beistene, mens det skorter på det tekniske når det gjelder de mindre artene, spesielt i en scene hvor Koa og Mills skal redde en liten og søt dinosaurunge. Det er som jeg har nevnt tidligere en urytmisk film, hvor hjerte og smerte skal veksle med skumle scener titt og ofte. Til og med filmmusikken har vanskelig for å henge med i svingene her. Og sett ut ifra dette må man bare gi Adam Driver en klapp på skulderen for å få gjennomført hele greia på en anstendig måte.

Til slutt må man spørre seg, hvor kommer Koa og Mills fra, hvilken planet? Den ser ut som jorda, med bølger og hav, vakre strender, og ugunstig helseforsikring.

65 er ikke en elendig film, og mange vil nok se den hjemme i stua etter hvert, på en lørdagskveld med familien. Jeg håper at Scott Beck og Bryan Woods finner tilbake til godformen som de viste i A Quiet Place (2018). Der hadde de ikke regien, men når det gjelder 65 så er det først og fremst manuset som skurrer, da filmen har en viss underholdningsverdi og spenningskurve.

Stor takk til ODEON Lillestrøm for førpremiereadgang!