85 års-jubilanten: Modern Times

Anne Helen Houg tar for seg 85-årsjubilanten Modern Times.

Det er fascinerende hvor relevant filmkomedien Modern Times (Moderne tider) fortsatt er, så mange år etter at den hadde sin kinopremiere. Faktisk for hele 85 år siden.

Men Chaplin er Chaplin – stumfilmens største kunstner! Han er den mest essensielle og berørende av alle komikere. Hans genialitet og perfeksjonisme gjør ham tidløs.

Ironisk nok åpner filmen med en plakat med denne bombastiske setningen: «En historie om industrien, individuelt initiativ og  menneskehetens korstog i jakten på lykke.»

Charles Spencer «Charlie» Chaplin mente at maskiner bør forbedre menneskehetens velvære, i stedet for å forårsake tragedie og arbeidsledighet. Denne klassikeren viser oss at jakten på lykken ikke er helt enkel – og akkurat det er en like relevant problemstilling den dag i dag.

Filmen fra 1936 var siste gange Chaplin spilte sin mest kjente figur, «Landstrykeren»– med sitt karakteristiske kostyme og ganglag.

Mange har forsøkt å etterlikne denne landstryker-karakteren. Chaplin forsøkte en gang å etterlikne seg selv i en parodikonkurranse – og tapte! Landstrykeren er naiv, godhjertet og et hjelpeløst offer for krefter han ikke kan kontrollere.

Mye av Charlie Chaplins komikktalent lå i konflikten mellom den elegante briten og den klønete landstrykeren.

Han var både stolt av og glad i sin britiske herkomst, selv om han levde 40 år i USA før han tilbragte alderdommen sin i Sveits.

Chaplin ble aldri amerikansk statsborger, ikke minst fordi han ble regnet for å ha «kommunistiske holdninger».

Om man sammenlikner ham med hans samtidige amerikanske stumfilmkomiker Buster Keaton så ser man at Chaplin viste oss sarkastisk, britisk humor der Keaton hadde mer rendyrket slapstick.

Modern Times føles relevant også i 2021 fordi den er filosofisk, kynisk og langt mindre sentimental enn Chaplins filmer før denne.

Chaplin kombinerer sin iver etter å underholde oss og få oss til å le, med bitter samfunnskritikk.

Bitterheten ligger i at Landstrykeren ikke finner sin plass i noe samfunnssystem. Han passer ikke inn på fabrikken og heller ikke i fagforeningen. Han blir bare dyttet rundt i alle retninger.

Chaplin kritiserer i øst og vest i denne filmen. I åpningsscenen ser man en saueflokk passere skjermen og det er nok slik han ser det moderne mennesket – enten man er sosialist eller fascist.

Kanskje en tilværelse i fengsel er å foretrekke framfor kampen om å få endene til å møtes ute i en verden der noen alltid skal fortelle deg hva du skal gjøre?

Det går ikke an å snakke om Charlie Chaplin, uten å samtidig snakke filmmusikk. Derfor vil jeg bruke ganske mye spalteplass på det.

Chaplin var sterk motstander av tale i film. Han mente tale var en «gimmick» som ødela filmen. All tale i Modern Times utføres av «maskiner» og stemmene føles utenomjordiske.

Det var ikke bare med å nøye tilpasse humoren han var perfeksjonist, men også som komponist. Chaplin hadde selv oppsyn med den 89 minutter lange musikalske innspillingen. Dette pågikk i hele fire uker, noe som var veldig lang tid den gangen. Chaplin eksperimenterte og plukket selv ut hver eneste musiker og dirigent.

Han var ikke helt fornøyd med musikken i City Lights (1931) og tok et stort kunstnerisk og størrelsesmessig sprang med Modern Times (1936), som nok kan regnes som toppen av hans komponistkarriere.

Her jobbet han med hele 64 musikere. Det som noen ganger glemmes, er graden av Chaplins involvering i nesten hvert eneste trinn i den musikalske og kreative prosessen: Uansett hvem medarbeideren er, forblir den musikalske strukturen og tilnærmingen hans egen. Begrepet «Chaplinesque» brukes stadig oftere av musikologer som et referansepunkt til hans akkordale og melodiske strukturer.

Det er absolutt ikke tilfeldig at hver Chaplin-film både ser ut og høres ut som Chaplin.

Som regissør var Chaplin kjent for å instruere hver enkelt skuespiller personlig ved å vise de hvordan han tenkte alt skulle være. Dette gjorde han på alle sett under filmingen for å demonstrere den nøyaktige kvaliteten han ønsket å oppnå. På samme måte vises hans evne til å oversette karaktermotivene gjennom musikk tydelig gjennom Modern Times .

Musikken som følger heltinnen, Ellen Peterson alias «The Gamin» (spilt av Paulette Goddard), er en hastig og impulsiv illustrering av energisk ungdom, mens hennes arbeidsledige far kjennetegnes med en mørk nedadgående melodi, som til slutt resulterer i en dyster akkord.

Heltinnen var Chaplins daværende kone. Paulette Goddard har ikke bare hovedrollen i denne filmen, men fikk den også i hans neste film, The Great Dictator (Diktatoren) (1940). Om man som seer merker en gnistrende kjemi mellom det unge paret i denne filmen så er ikke det så pussig. De var nemlig nygift i virkeligheten!

Charlies morderiske og livlige cellekamerat blir introdusert truende av de nedre strenger og fagott, bare for å bli nær magisk forvandlet til lett barokkmusikk når han plutselig begynner å brodere. Den sinte mobben til byens arbeidsledige er preget av orkesterakkorder, understreket av konsertbasstromme som kulminerer i det skarpe og fagmessig skrevne orkestrale «skriket» fra heltinnen da hun ser sin døde far på gaten i etterkant av opprøret. Dette er bare noen få av de mange eksemplene der komponisten Chaplin tydelig identifiserer karakterene sine gjennom musikk.

Musikk til Chaplin-filmer har mange funksjoner i tillegg til bare akkompagnere bildene, da det også fungerer som lyd i seg selv. Musikken som følger med bildet av den forbipasserende lastebilen som ved et uhell slipper sitt røde advarselsflagg er en fløtemyk og dempet versjon av den gamle melodien «Halleluiah, I’m a Bum» med strengeorkester.

Når så Landstrykeren vifter med det røde flagget i et forsøk på å varsle den forbipasserende sjåføren om hans uhell, blir orkesteret høyere og høyere i volum og mer aggressiv i form, og blir som en kampsang for arbeiderbevegelsen når han vikles inn i demonstrasjonen.

Hver gang Landstrykeren er alene med jenta si på landeveien, hører man den legendariske og harmoniske «Smile». Denne melodien går som en rød tråd gjennom hele filmen, hver gang man skal kjenne på lykkestemningen til hovedpersonene. Låta er innspilt av blant annet Nat King Cole og Michael Jackson, og den er brukt i filmer som Joker (2019) og den biografiske filmen Chaplin fra 1992.

Dette er kanskje min personlige favorittlåt gjennom tidene og passer fint å ta frem etter en tøff tid med pandemi.

Om man har sett filmen et par ganger så kan man nesten lukke øynene og fremdeles se hver scene foran seg ved hjelp av musikken. Det er ikke rart at hjernen bak dette mente at tale ikke bare var overflødig, men regelrett ødeleggende.

.

Charlie Chaplin var den eneste Hollywood-stjernen som Albert Einstein ønsket å møte. Da de møttes sa Einstein til Chaplin: «Det jeg beundrer mest ved kunsten din, er din universalitet. Du sier ikke et ord, men allikevel forstår verden deg!»

Og Chaplin svarte: «Sant. Men din herlighet er enda større! Hele verden beundrer deg, selv om de ikke forstår et ord av det du sier.»

Denne dialogen sier mye om Charlie Chaplins personlighet som har moret en hel verden i over hundre år.

I og med at han var produsent, regissør, manusforfatter og komponist i filmene sine så er det jo alle sider av geniet Chaplin vi møter på skjermen. Og det er en tidløs fryd!