Et tiår er forbi og det er på sin plass å lage en toppliste over de 100 beste filmene som kom ut i Norge i dette tiåret.

Ikke se bort ifra at flere av verkene er filmer du ikke kjenner så godt til eller valgt å overse. Det er noen store og populære blockbustere på lista, samt mange små lavbudsjettsfilmer fra ulike land i verden. Her er det noe for enhver smak og fra forskjellige filmsjangre. Det er ikke alt du vil være enig i, men du får kanskje noen nye filmer å legge til i din «watchlist». Først ut er de filmene som får heder og ære.

Hardcore Henry

Videospill til film har ikke slått an hos kinopublikummet. Men det er én film som virkelig føles ut som et videospill, og i tillegg er actionspekket, og navnet er Hardcore Henry. Filmen er utelukkende fra et POV og går gjennom diverse situasjoner der man må plukke våpen, være på ulike åsteder og sloss mot «final boss»-er. Et skikkelig adrenalinkick av en film. 

Marvels cinematiske univers (særlig Guardians of the Galaxy, Thor: Ragnarok, Avengers Infinity War og Avengers: Endgame)

Jeg kan nevne at det var heller ikke plass til noen av filmene fra Marvels cinematiske univers. Det føles rart ut, da disse filmene har vært blant de mest dominerende på kinotoppen. Det begynte så smått på slutten av 2000-tallet, men det er virkelig 2010-tallet som har vært de massive høydepunktene til denne franchisen. Filmer som har gitt nytt liv til gamle tegneseriehelter, samt utbrodert mange andre. Tiåret endte også med at Avengers: Endgame ble en kommersiell og kritisk suksess, og avdanket Avatar fra tronen over de mest innbringende filmene i verden.  Jeg vil i det minste gi et stort rop til de fire filmene som er mine favoritter fra denne franchisen, som hadde en verdig avslutning. 

 

——-——-——-——-

100. Blade Runner 2049

Jeg er veldig glad for at lista endte opp med å ha 100 plasser, for det hadde vært ergerlig å fortelle at en så flott film hadde forsvunnet. Jeg kan med glede fortelle at dette er en av tre Denis Villeneuve-filmer, som ble med på lista, så det er ingen grunn til å stoppe å lese. Blade Runner 2049 er en visuell skattekiste hvor kinematograf Roger Deakins har høygiret på, hvor produksjonsdesignet er vakkert og hvor vfx-kunstnerne bygget mini-skyskrapere for å kombinere det sammen i den utrolige verdenen som Ridley Scott skapte. Alt dette som Villeneuve på en praktfull måte videreførte. Han bygger på filosofien fra forgjengeren og presterer. 

 

99. Paradise: Love

Ulrich Seidls filmer er gjerne litt særegne og Paradise: Love er intet unntak. Det er den første av hans Paradise-trilogi og i denne følger vi en 50 år gammel dame fra Østerrike som drar til Kenyas strender som sex-turist. Teresa, som hun heter, opplever det som kanskje hvite menn opplever på strendene i Thailand, og her får vi det presentert i nesten dokumentarisk form. Denne filmen er både morsom og ubehagelig når den viser hvor utnyttet man kan bli på dette stedet hvor sex er en forretning.

98. The Handmaiden (Agassi)

Erotisk psykologisk thriller fra Sør-Korea. Park Chan-Wook, mannen som gav oss Oldboy, returnerer med enda mer futt i blodet når han presenterer den intense The Handmaiden, som handler om en tjener som blir hyret av en japansk arving. Det viser seg at tjeneren er kriminell og har andre planer på lur. Filmen er en adapsjon av boka Fingersmith, som finner sted i Viktorianske England, men i denne filmen settes handlingen til Korea under japansk styre, og bringer noe helt friskt til bordet. Filmen vrir og vender i plottet, og med sine nydelige bilder, river deg med i en historie om homofili, klasseforskjeller, kjønn og mye mer. 

97. Get Out

Jordan Peele, som jeg i hovedsak kjenner igjen som tullekoppen fra MAD Tv, debuterer som regissør. Og det han får til er enestående. Han kaster sammen mange lag når han introduserer oss for Chris og kjæresten Rose som skal besøke familien sin ut på landet. Chris er mørkhudet. Det er ikke familien. Under besøket lærer han en skremmende hemmelighet om familien til kjæresten. Det er en original fortelling om mørkhudete og deres turbulente historie i USA. Hvordan Peele implementerer dette inn i filmens manus, som inkluderer alt fra bomullplukking til Obamas tid som president, er imponerende. Med denne filmen satte Peele markøren som dette tiårets M. Night Shyamalan. Vi får bare håpe han ikke får samme skjebne.

 

96. Hemmeligheten i deres øyne (El secreto de sus ojos)

 

Denne 2009-filmen fikk premiere i det nye tiåret her til lands og er heldig nok til å havne på denne lista. Jeg nevner det da det finnes også en amerikansk nyinnspilling fra 2015 man ikke må forveksle med. Denne stilfulle filmen fra Argentina kombinerer romantikk og krimdrama, og handler om Esposito (Ricardo Darín), som er en nypensjonert politietterforsker som forsøker å skrive en roman. Vi befinner oss i 1999 og han blir inspirert av en 25 år gammel hendelse. En ung kvinne ved navn Liliana Coloto ble brutalt voldtatt og drept i sitt eget hjem. Ved å finne sted i forskjellige tider, med en hovedkarakter som søker etter spor i fortiden, blir alt vevd sammen til et storartet mordmysterium. Her er det en del baller i lufta, som aldri faller i bakken. Dette er en film man blir fort hektet på.

 

95. 12 Years a Slave

Vinneren av Beste film under Oscar-utdelingen i 2014, 12 Years a Slave gir oss en rystende fortelling om Solomon Northup (Chiwetel Ejiofor). Han er en fri afro-amerikaner som jobber som fiolinist. En dag blir han kidnappet og solgt til slaveri. Steve McQueen vet hvordan han skal la øyeblikkene feste seg. Hvordan vi skal klamre oss til de fæle situasjonene. Han oppfører seg ikke belærende, men forteller det som det er. Det pumper blodet i meg når jeg ser hvor barbariske slave-eierne er. Særlig Michael Fassbender stjeler rampelyset med sin hensynsløse oppførsel, mot den fantastiske Lupita Nyong’o. McQueen har gitt ut noen beundringsverdige filmer dette tiåret. Samtlige er verdt å sjekke ut.

 

94. Laurence Anyways

Xavier Dolan har vært produktiv dette tiåret og kom i 2012 med en høyst unik kjærlighetshistorie mellom Fred og Laurence. Fred er kvinne og Laurence er mann, men på et tidspunkt avslører han for henne at han føler seg ikke som en mann. Han starter derfor hele livet sitt på nytt. Dolan har hittil vært den beste (av de jeg har sett) til å illustrere transkjønnede mennesker på film. Han tar opp toleranse og aksept på en realistisk måte. Reaksjonene til både venner, familie og kolleger på jobb er naturlige i følelsesspekteret. Det er en øm historie fortalt på nesten tre timer. 

 

93. Phantom Thread

Paul Thomas Andersons filmer slår aldri feil, og dette sensasjonelle verket er også Daniel Day-Lewis’ siste film (påstår han) i rollen som den kvinnebedårende moteskaperen Reynolds Woodcock. En flott presentasjon av motelivet på 1950-tallet, som hjelpes av et av tiårets beste filmscore. Johnny Greenwood fra Radiohead var inspirert av Bach, og farger en overraskende engasjerende film. Det er som å være på en konsert og høre klassisk musikk, mens man følger med på den usmakelige personaen vi ser i Day-Lewis. Hans innsats er perfekt for den prestasjonen vi opplever. Den føyer seg godt inn i rekken av problematiske karakterer vi ser i Andersons filmer.

 

92. Exit Through the Gift Shop

Exit Through the Gift Shop er dokumentarfilmen om grafitti-kunstneren Banksy. Det starter som en helt klassisk dokumentasjon av en ekstern dokumentarfilmskaper om hva gatekunst er og hvem denne mystiske kunstneren er. Særlig i verdien av å legge inn kunst på offentlige steder, men på en humoristisk måte når dokumentaren nye og interessante høyder. Verket begynner å speile seg selv, med noe mystikk og vendinger, og plutselig blir Exit Through the Gift Shop en uvanlig dokumentar. Plutselig sitter man der som seer og stiller spørsmål om hva man i det hele tatt ser på. Ikke les noen kommentarfelt om den. Bare se den.

 

91. Straight Outta Compton

Jeg tror hip-hop er dessverre den musikksjangeren jeg liker minst. Det har aldri falt i smak. Derfor må jeg applaudere F. Gary Gray for å gjøre meg så dypt og emosjonelt investert i denne filmen om gangsta rap-gruppen N.W.A. Den tar oss tilbake til 1987 hvor fem unge menn putter frustrasjonen i det de kan mest, nemlig musikken deres. Skuespillerne skaper en fin autentisitet i rollene. Politibrutalitet, banning, vold, sex, dop og alkohol er en kjent miks, men det er ingenting som føles falskt. Et ærlig perspektiv på hvordan det var å være så store stjerner. Alle som sørget for at denne filmen ble til fortjener respekt.

Klikk videre for plass 90-81.