Trenger virkelig Wrong Turn (2003) en ny sjanse?
Nyinnspillinger er ingen sjelden vare i skrekkfilmuniverset, noen filmer med mer hell enn andre.
En nyinnspilling kan dreie seg om å gjenfortelle en gammel historie for et nytt publikum, slik The Thing (John Carpenter, 1982) eller Nosferatu (Werner Herzog, 1970) gjorde med stort hell. Andre ganger dreier det seg blant annet om kommunikasjon og språkbarrierer, som når Michael Haneke lagde en scene-by-scene amerikansk remake av sin egne Funny Games (1997) i 2007. Det finnes også mange eksempler på remakes som først og fremst oppleves som homages til sin forgjenger. Så trenger vi egentlig remakens lillebror, «reboots»?
(Vi beklager stor, men nødvendig bruk av engelsk-amerikanske ord og uttrykk i denne anmeldelsen. Red. anm.)
Wrong Turn: The Foundation er en slags «re-start» av filmen Wrong Turn (Rob Schmidt) fra 2003. Jeg kan ikke gå løs på selve anmeldelsen helt enda, jeg må få denne lillebroren rebootet ut av systemet! Uten at jeg har brukt så mye tid på å fundere over reboot-konseptet ville jeg kort forklart det slik: Filmer som forsøker å «begynne på nytt». Egentlig trenger ikke en reboot å ha noe med sitt originalverk å gjøre, annet enn samme tittel, et par like figurer og vage likehetstrekk. Jeg blir fristet til å dra det så langt som å si at en reboot på mange måter er det motsatte av en homage. En dårlig nyinnspilling kan også oppleves som en hån til originalen, men det er sjeldent regissørens intensjon, da sannsynligheten for at hun/han liker originalen er stor. En reboot derimot kan for alt vi vet dreie seg om en regissør som ser en film, liker ideen, men misliker utførelsen og ønsker å gi historien «en ny begynnelse» eller en ny sjanse. Trengte egentlig Wrong Turn (2003), en ny sjanse, eller en ny start?
Mange vil nok si ja i alle høyeste grad. Den nå relativt gamle filmen er enkel, forutsigbar og skitten, men historien sitter som et skudd i magen og skinner i sin gritty enkelhet. Så kom etterfølgerne, som ikke kan kalles noe annet enn billige B-filmer, uten særlig sjarme. Så det jeg hadde ønsket meg istedenfor en reboot er heller en oppfølger som la fra seg dataanimasjon og lot seg inspirere av begynnelsen, den enkle historien med rot i klassikere som The Hills Have Eyes (Wes Craven, 1977).
Wrong Turn: The Foundation handler om en velutdannet vennegruppe på ferie og skogstur. De er på mange måter en typisk vennegjeng som ser etter en pause fra den hektiske hverdagen i byen, så hva gjør de? Reiser på landsbygda, blant brune puber og dens shady stamgjester, som ikke nødvendigvis setter pris på hipsterungdommens tilstedeværelse. Planen deres er å gå en kjent tursti, men eventyrlysten er for stor og gjengen går av stien og inn i den mørke store skogen, hvor det fort viser seg at de ikke er alene.
Regissør Mike P. Nelson og manusforfatter Alan B. McElroy (som for øvrig også var manusforfatter for originalen) kunne gjort seg selv en stor tjeneste og løsrevet Wrong Turn: The Foundation helt fra Wrong Turn-universet. For deres versjon er ingen dårlig skrekkfilm, et viktig hovedelement fra 2003 står også sterkt i denne, kulturkrasjet mellom «skogsfolket» og by-ungdommen. Eller byfolk og bygdefolk om du vil.
I originalen er tematikken overdrevet og med et lite glimt i øye, men folket i skogen er også såpass uhyggelige at Wrong Turn (2003) står som en kultklassiker i sin sjanger. Nelson har valg en litt tyngre tilnærming, men i sitt forsøk på å fremstå som en smartere og mer gjennomtenkt historie blir den noe pompøs. Noe som ikke hadde vært et like stort problem om den ikke bar tittelen «Wrong Turn», for til syvende og sist er det snakk om sju filmer som (mot alle odds) har fått en god håndfull tilhengere som fortjener en viss respekt, i motsetning til en film som føles ut som et forsøk på å slette en kultklassiker.
Dette er nok grunnen til at Wrong Turn: The Foundation vil dele publikum i to grupper: De som liker originalen og de som misliker, eller ikke har noe forhold til den. Sistnevnte vil uten tvil like Nelsons tolkning best. Jeg skylder dere et forsøk på å legge fra meg Wrong Turn-nostalgien og gi denne «rebooten» en real sjanse som sin egen film på sine egne ben.
Er det en ting Nelson og gjengen har gjort riktig er det spesialeffektene, enkelte scener kommer til å sitte igjen som minneverdige bodycounts i sjangeren. Wrong Turn: The Foundation er også sparsom på død og fordervelse og føles ikke som at den gir enkle triks kun for underholdningen skyld. Likevel kunne jeg ønske at helheten var litt mer rusten, om det gir mening, for til tross for blodige praktiske effekter, er det ikke bare det at ungdommene er for kjekke, men filmens visuelle utrykk er for rent og Hollywood-aktig.
Det er ingen spoiler når jeg sier at fienden i Nelsons film ikke er den samme som i Schmidts. Hillbillies og bygdefolk har fått gjennomgå i horrorsjangeren og det finnes nok filmer til å kalle det en undersjanger. Nelson har tatt avstand fra denne vinklingen og har skapt en fiende satt sammen av trender og løse referanser til annen popkultur. Vi nærmere oss heller en kulthorror enn gritty slasher/hillbillie-horror. Jeg digger vanligvis kulthorror, og filmer som The Wicker Man (Robin Hardy, 1973) Midsommar (Ari Aster, 2019), Kill List (Ben Wheatley, 2011) og The Ritual (David Bruckner) står høyt på listen. Felles for disse er at de er enkle og jordnære, og kultskrekkfilmer funker dessverre ikke med Hollywood-filter.
Var Nelson & Co. redde for å krenke hillbillies og bygdefolket når de laget Wrong Turn: The Foundation?
Vel, jeg følte meg ikke krenket i 2003 og skulle gjerne hatt et gjensyn med Three Finger, Saw Tooth og One Eye.
