«Istedenfor kjærlighet, la oss snakke om følelser!»
I sin nye spillefilm, Ting vi sier – Ting vi gjør, konfronterer Emmanuel Mouret ordene til karakterene sine med deres handlinger.
Mouret er, i likhet med Woody Allen, stadig rollefigur i egne filmer, men i denne lekne filmen overlater han rollene til andre.
Dette er hans tiende spillefilm og her er det bare å glede seg.
Fordi regissøren i sin nye romantiske spasertur vil more oss over dette gapet som ofte finnes hos mennesker. Gapet mellom det man stolt viser frem som sine prinsipper, men som aldri blir til handlinger.
Det er en fryd å observere mannen (og kvinnen) i alle sine nyanser med deilig ironi.
Så snart de møttes har hovedpersonene Daphne og Maxime bare ett ønske – og det er å fortelle hverandre om sine romantiske nedturer.
Den tre måneder gravide Dahne kjeder seg på den vakre franske landsbygda. I fravær av kjæresten sin trenger hun ikke å bli bedt to ganger om å tjene som veileder for sistnevntes fetter når han skal bearbeide sitt knuste hjerte.
De er vakre mennesker, i vakre omgivelser – under en myk vårsol. Dette er en perfekt arena for å gruble og gjenfinne selvtilliten og det hele er som skapt for et emosjonelt eventyr.
Fremstilt som en ode til konflikten, utfordres vi i denne nydelige filmen til å sette våre ideologiske og moralske fordommer på prøve.
Med den lekne ondskapen og finessen som vi kjenner hos Mouret – som vi har sett i hans tidligere filmer – følger han veien til Maxime og Daphné. De to sporadiske vennene som i hver sin tur betror seg til hverandre.
Det tilføres i kjent stil den ekstra romantiske nærheten som gjør disse kjærlighetshistoriene vakrere, men også mer urovekkende og spennende.
For her skjer det mange ting i hver samtale som partene selv ignorerer, eller later til å ignorere (av høflighet eller reservasjon).
Dette er et fruktbart prinsipp som Emmanuel Mouret mesterlig bruker som et utgangspunkt for et plott av nesten rent verbale handlinger.
Man kan merke at Mouret er inspirert av Eric Romers filmer der han leker med det seriøse – og relativiserer alvoret. Både skuespillerne og en livlig og rytmisk montasje av scener oser av velkjent fransk sjarme.
Ingenting er forutsigbart når det kommer til kjærligheten. Man kunne badet i konflikter i denne historien, der det dyrkes følelser for en venninne, oppdages en ubestemmelig tiltrekning mot kjæresten til en bestevenn, en kone bedras for en yngre kvinne, uten at den ungdommelige kjærligheten har forsvunnet.
Romantikken gjør det forbudte enda sterkere.
Følelsene tidobles når tilbakeholdenhet og skrupler skaper en forlokkende duft av noe ulovlig. Hele sammensuriet skaper denne bankende dramaturgien av umulige kjærligheter.
På skjermen er kjemien mellom de forskjellige skuespillerne nesten mirakuløs.
Niels Schneider (Hjertebank, 2010 og Diamant Noir, 2016) tilfører sin reserverte følsomhet i rollen som Maxime.
Vincent Macaigne (Agnus Dei, 2016) opptrer sjarmerende klønete i rollen som Maximes fetter – François.
Belgiske Emilie Dequenne (Ulvenes klan, 2001) forfører oss med sin tilgivende mildhet der hun spiller François sin kone og vakre Camelia Jordana leverer en av sine vakreste forestillinger! Hun er skjør og rørende i hjertet av denne gripende kjærlighetsvalsen.
Uansett hvor mye de prøver – Louise, Sandra, Victoire, François, Gaspard, Stéphane og de andre, så faller kortene ut av hendene deres.
Hender som de skitner til med hvite løgner og forsøker å renvaske med filosofiske spekulasjoner.
Som en trøst, og som for å sikre at ingen blir lurt til å undervurdere banaliteten til det disse karakterene strever med, spiller et rampete piano bak ryggen deres! Det spilles de mest berømte og romantiske sviskene i det klassiske repertoaret. Vi bader i Chopin, Tchaikovsky, Schubert og Puccini.
Men er det i det hele tatt mulig å fornye seg når man forteller om kjærlighet og tiltrekning? Neppe!
Men uansett hevder ikke Emmanuel Mouret å gjøre det. Han er som alltid motvillig til å vise seg moderne i sin tid.
Han tar resolutt avstand fra en kinofilm som er sensitiv for dagens trender og til det som i vårt daglige liv utgjør mikrorevolusjoner eller setter spørsmålstegn ved tidligere normer.
Han ler av det – og får publikum til å le de også.
For å ta et nylig eksempel viser Christophe Honorés film Chambre 212 seg å være ganske nær de tingene som er tema i denne filmen. Vi konfronterer troskapstanken med mangfoldet av lenker som er vevd under det eksistensielle hos de fleste av oss.
Dette er bare akkurat så pretensiøst som man kan vente av en fransk film om kjærlighet. Det grenser opp til det parodiske, men forblir vakkert, varmt og engasjerende.
For å engasjere tankene våre innkaller filmskaperen et persongalleri som både er tragisk og morsomt. De er utstyrt med en udisiplinert kraft og det uttrykkes en rå optimisme, en befriende stahet selv når de gjennomgår skam og lidelse. Uten å ofre kompleksiteten i menneskelige relasjoner, klarer Emmanuel Mouret imidlertid aldri å rive karakterene sine fra en heteronormativ verden som er sentrert rundt parforholdet. Hans verden er fortrinnsvis definert av båndene i ekteskap eller samliv.
Denne kompleksiteten av livet, av begjæret og av følelsene. Med Ting vi sier – Ting vi gjør, når Emmanuel Mouret toppen av sin kunst – i sin fremstilling av denne orgien av sentimentalitet.
Øyeblikk av tilgivelse og ubetinget kjærlighet som forhekser, et velsmakende raffinement av dialog og en bemerkelsesverdig regi …
Dette er rett og slett en fantastisk film!
