The Shack er basert på en bok skrevet av en misjonærsønn. Dette er viktig å ha i bakhodet.
Jeg vil starte med en advarsel: Er du kristen vil du sannsynligvis like denne filmen bedre enn meg. Er du av en annen tro, eller ingen tro, vil du nok bli meget frustrert over hvor manipulerende og sleip denne filmen er i sin behandling av tro og sorg.
Filmen er regissert av Stuart Hazeldine, som også har regissert den meget undervurderte Exam.
I hovedrollen finner vi Mack (Sam Worthington) som en familiekjær og myk mann, ikledd en mer maskulin innpakning i form av skjeggstumper og flanelskjorter. Han er også filmens høydepunkt og limet som holder alt sammen, i en av hans utvilsomt beste skuespillerprestasjoner.
The Shack starter med å vise Macks tragiske barndom, før vi blir transportert til Mack som en familiefar med tre barn. De er på vei til kirken, og vi merker at han har et ekstra godt forhold til den yngste datteren, Missy (Amélie Eve). I kirken synger alle, bortsett fra Mack og Missy, som gir hverandre et lurt blikk.
Familien blir offer for en stor tragedie, noe som ikke hjelper Macks forhold til Gud. Hans kone Nan (Radha Mitchell) har et godt forhold til Gud og kaller ham for Papa. En dag får Mack et brev fra Gud, og bestemmer seg for å godta invitasjonen til å møte ham.
Herfra glir filmen over fra drama til eventyrfilm, litt som i filmer som Bridge to Terabithia og Beasts of the Southern Wild. Dette kan fungere godt, da filmen frem til dette punktet har klart å hinte til, og gi masse informasjon uten å trykke det i fjeset på tilskueren.
Dessverre er det her problemene begynner å dukke opp, og terningen ruller fra 5, til 4, til 3 og havner til slutt på 2 av flere grunner. En av hovedgrunnene er handling, men det er vanskelig å forklare dette uten å gå i detalj og spolere hele slutten.
Mack møter Gud, eller Papa, i en noe ukonvensjonell skikkelse (Octavia Spencer). Med seg har hun sin sønn Jesus (Avraham Aviv Alush) og Sarayu (Sumire Matsubara). Det er på en måte forfriskende å se variasjon av raser og kjønn, Gud som en farget kvinne, Jesus ser ut som han faktisk kommer fra Midtøsten, og med en asiatisk kvinne. Men når Papa blir til en indianermann (Graham Greene), så føles det som at filmskaperen prøver for hardt. Dessverre er både Jesus- og Sarayu-karakterene rimelig dårlig spilt. I møtet refereres det direkte til flere kjente deler av bibelen, så det er ingen tvil om hvem de er. Dette kunne vært en interessant måte å ta opp temaet om sorg og det å komme seg videre, gjennom en analogi i kristendommen, men filmen tar en litt annen vending.
På et tidspunkt blir vi direkte presset til å innse at Gud er bare god, og at det er den frie vilje som er ondskapen. Ingenting er altså Guds skyld… Når dette skjer kjenner jeg at jeg ikke lenger klarer å ta filmen seriøst, og det hele føles mer og mer som en kristenprodusert B-film med altfor høyt budsjett.
Jeg kunne trukket frem flere enkeltscener som underbygger påstanden min, men jeg velger å heller se på de andre delene av filmen som trekker den ned til en 2-er. The Shack har hele fem steder hvor det ville være naturlig å avslutte, og for hver del etter den første mulige avslutningen så blir filmen verre og verre, og tydeligere og tydeligere en propagandafilm for hva det vil si å være kristen og hvor viktig det er for å kunne leve et godt liv med gode forhold og kjærlighet.
I tillegg er musikken så platt og manipulerende at det i seg selv er et irritasjonsmoment. Triste pianotoner klimpres på de riktige stedene for å understreke hvor filmskaperne mener at tilskueren burde føle med hovedkarakteren, eller synes at noe er ekstra trist. Når orkesteret setter i gang, med enda tristere obo-toner, kan man nesten se for seg notearket og dirigenten som uttrykker hvordan musikken skal få oss til å føle.
Når rulleteksten startet ble jeg sittende i undring over hva jeg hadde sett. En film som startet veldig godt med god bruk av filmatiske virkemidler og en Sam Worthington i storform, endte i en fullvokst kristenpropaganda man bare forventer å finne på en konservativ konfirmasjonsleir, eller andre tilstelninger i det tykkeste bibelbeltet.
Takk til SF Kino Ski for presseadgang.
