I en film av Steven Spielberg, møter vi hans nye hovedperson, ham selv.
The Fabelmans er regissert av den berømte regissøren som ikke trenger å nevnes (Steven Spielberg) og er skrevet av ham sammen med hans faste manusforfatter Tony Kushner.
Det sies at Spielberg er best når han har dårlig tid, som for eksempel i 1993 da han kom med Jurassic Park og Schindlers Liste, i 2005 da han kom med Minority Report og München, og så sent som i 2017/2018, da han kom med The Post og Ready Player One. Sist kom han med den svært undervurderte West Side Story (som i hvert fall fikk altfor lite kinobesøk).
The Fabelmans skal visstnok ha blitt til etter at Spielberg fortalte Kushner om hans påvirkning i foreldrenes skilsmisse. Tony Kushner så dermed en mulighet med denne historien, og tenkte at dette måtte de gjøre om til en film. Og nå har de gjort det.
The Fabelmans handler om kjærlighet til film og historiefortelling, og gir et mulig tilbakeblikk på minnene fra barndommen. Idéen bak filmen kan virke noe bombastisk og en smule pretensiøs, der verdens mest berømte filmskaper skal berette historien om hvordan han som et «mirakelbarn» alltid har vært god til å lage film og fortelle gode historier. Dette er heldigvis ikke fortellingen vi får fremstilt her.
Filmen gir heller et sårt innblikk i en ung jødisk gutts barndom, som preges av små og store endringer. Vi begynner med Sam Fabelmans første kinobesøk, der Cecil B. DeMilles The Greatest Show on Earth (1952) blir vist. Sam blir helt opphengt i filmen, særlig i filmens svært brutale togsekvens. Denne sekvensen spilles om og om igjen i hodet hans, og kommer til og med til ham om natten. Familien skaffer ham et lite tog til hanukka, der han spiller tog-scenen om og om igjen. For å unngå flere ødeleggelser og evig reparering av leketoget, får Sam bruke farens filmkamera, så han kan forevige togkollisjonen på film. Med det er en ung filmskaper satt på banen.
Filmen har et utrolig godt cast, med Michelle Williams og Paul Dano som foreldrene Burt og Mitzi, Seth Rogen som «Uncle» Bennie og nykommeren Gabriel LaBelle som Sam Fabelman. Judd Hirsch gjør også en fantastisk flott birolle som den distanserte slektningen onkel Boris. Boris får med ett stor sans for Sam og hans ambisjoner om å bli filmskaper, og forteller levende historier fra filmsett på 20-tallet. Rollegalleriet byr også på noen svært herlige overraskelser mot filmens slutt, som ikke skal røpes her, men som jeg tror vil gi trofaste kinogjengere en god latter og et smil om munnen.
Dette er en film som jeg ved første syn trodde ikke ville gjøre så mye inntrykk på meg – før jeg gikk og la meg, der filmen hjemsøkte meg i drømmene mine, nesten lignende denne togkollisjonen som kommer tilbake til Sam Fabelman. The Fabelmans er Spielbergs mest personlige film, så personlig at vi sjelden skal se noe lignende fra ham siden. Hans personlige historie utestenger dog ikke publikum, for det er en svært gjenkjennelig coming of age-historie om en dysfunksjonell familie, som de fleste kan relatere til. Filmen går også inn i en skildring av utenforskap, der Sam opplever grusom trakassering og mobbing da han begynner på ny skole i California. Familien Fabelman er jøder, og sliter med å tilpasse seg.
2022 har merkelig nok vært et filmår som ser ut til å inneholde en god del filmer som omhandler Hollywood, filmskaping og bransjen, som for eksempel Damien Chazelles Babylon, Andrew Dominic sin Blonde og Baz Luhrmanns Elvis. Alle disse filmene viser skyggesidene ved industrien og hvordan den har vært i stand til å spise sine egne barn. Spielberg fokuserer heller på fascinasjonen av filmkunsten, og drøfter de gode og dårlige sidene ved det. Sam blir totalt opphengt i å filme, som gir ham en slags mening i livet, men som også gir dystre utslag for folkene rundt ham.
Det er trist å se Spielbergs nye filmer få så lite oppmerksomhet fra publikum når han muligens lager sine beste. Derfor er det kanskje lurt av deg å komme deg på kino og se storslagen filmkunst!
