Searching er en følelsesmessig berg-og-dalbane, pakket inn i et fiffig konsept.
Konseptet i Searching er kanskje ikke helt nytt, for noe lignende er allerede gjort andre steder, blant annet i en episode av Modern Family, nemlig at alt vi får se er fra en eller annen form for skjerm.
Filmen starter med en nostalgisk og irriterende modem oppkoblingslyd, og vi skjønner at vi skal litt tilbake i tid. Så kommer startbildet opp, og det er nettopp det vi får se; den kjente Windows XP-bakgrunnen. Gjennom en godt laget montasje følger vi en familie fra når datteren kommer til verden. Vi får se hyggelige stunder, og ting som er viktige for dem. Montasjen tar en dyster vending og det blir klart at moren kommer til å dø av kreft. Dette blir fremstilt på en sterk måte, men heller ikke for overtydelig, noe som gjør at tårene begynner å presse seg frem hos tilskuerne. På mange måter minner dette meg om åpningen av animasjonsfilmen Up!
Når filmen så kommer skikkelig i gang, er datteren (Michelle La) i tenårene. Handlingen i filmen settes i gang når faren ikke får kontakt med henne og må begi seg ut på en digital leting for å finne ut hvor datteren kan ha blitt av. Gjennom fiffig bruk av Facetime, Google, Facebook, Twitter, Instagram, Reddit, nyhetskanaler, og en rekke andre virkemidler klarer filmskaperen å fortelle en gripende historie.
Vi får et solid innblikk i hvordan folk oppfører seg på nettet, både i form av selvskryt, innlegg i kommentarfelt og falske «thoughts and prayers», noe som får sinne mitt til å bruse litt innvendig fordi jeg vet at det dessverre er akkurat slik folk oppfører seg i virkeligheten også.
Det er mye i måten Searching er satt sammen på som underbygger historien som blir fortalt, og det er vanskelig å gå i detalj uten å avsløre viktige historieelementer.
John Cho spiller fantastisk som faren David Kim, og hvis det er en ting som gjør rollen litt overdreven, så er det hvor godt han klarer å bruke de digitale mulighetene han benytter i søket etter sin datter. Etterforsker Vick (Debra Messing) fremstilles også som et menneske, hvor vi ser at hun virkelig jobber hardt. Hun ser mer og mer sliten ut for hver dag i etterforskningen.
Musikken er tydelig laget for å forsterke stemningen, noe som til tider blir litt irriterende, for man trenger ikke «dun-dun» for å trekke konklusjonene, de kommer tydelig nok frem i det visuelle.
Et stykke inn i filmen kan det føles litt som om dette er en reklame for alle mulighetene man har med Facebook, Google og Apple. Heldigvis fører det fortellingen videre.
Nettopp historien (skrevet av Aneesh Chaganty og Sev Ohanian) er filmens mektige våpen, som sammen med det litt spesielle visuelle konseptet er med på å fenge tilskueren. Det blir aldri et kjedelig øyeblikk, og filmen spiller på hele følelsesregisteret, fra glede til sorg, og fra irritasjon til overraskelse.
Jeg var ekstremt skeptisk til hvordan dette konseptet ville fungere, men her har regissør (Aneesh Chaganty) funnet en fantastisk måte å flette sammen et sært visuelt konsept med en godt skrevet historie.
Takk til Odeon Kino Ski for presseadgang.
