Røverdatter er en svært interessant dokumentar og en imponerende debutfilm signert Sofia Haugan, som handler om Sofias kamp for å hjelpe sin rusavhengige far mot et bedre liv.
Røverdatter er en intim og nærgående film, både i dens behandling av tematikken – i og med at dette handler om båndet mellom en far og en datter, hvor datteren forsøker å hjelpe og forstå farens problemer – og i filmens billedlige kvaliteter, som blir forsterket av dette far-datter-forholdet, hvor bildene, på grunn av de involvertes tette bånd, kan tillate seg å tilnærme seg på virkelig nærgående vis, som når faren i åpningen av filmen ligger på gresset i en park, med kameraet på bakkenivå svært tett på ansiktet hans, mens Sofia spør han ut om hvorfor han begynte med dop i utgangspunktet. Faren reiser seg opp, og vi hører Sofia be ham legge seg ned igjen fordi det blir «et fint bilde.»
Faren får også beskjed om å filme seg selv: «jeg har ikke tid til å henge med deg hele tiden» sier Sofia. I dette oppstår noen av filmens mest interessante øyeblikk i det faren filmer seg selv i leiligheten sin, drikkende, dansende og et interessant øyeblikk hvor han holder et lekegevær mot kameraet og later som han er en skuespiller – «den fortjener jeg grammy for.»
Kjæresten filmer Sofia under hennes bursdagsfest frem til hun mottar en telefonsamtale og stemningen tydelig demper seg: «er det på’n igjen?» spør kjæresten og fortsetter med å si at det må være vanskelig å forholde seg til slike ting på sin egen bursdag. I dette øyeblikket, som bare er et kvarters tid inn i filmen, begynner strukturen å åpenbare seg: filmen veksler mellom at Sofia filmer far, at kjæresten filmer Sofia og far, at far filmer seg selv, at Sofia blir filmet av kjæresten. Alle disse scenene er en del av en større helhet, nemlig et sårt forhold mellom en datter og hennes far, og det er nettopp dette som gjør Røverdatter til en interessant utforskning og spennende film. Det vi får ta del i er ekte liv og ekte følelser.
Noen av disse ekte følelsene kommer i form av nærbilder på Sofias ansikt i det hun må hjelpe faren sin med ting de som ikke har vært rundt rusmisbrukere knapt kan forestille seg. I en sekvens har faren mistet nøklene til leiligheten sin. I det de går gjennom ryggsekken han har med seg finner Sofia en rekke stjålne ting, men ingen nøkler. Derfor må de gå til en annen person som faren har besøkt og lagt igjen nøklene sine hos, som også åpenbart sliter med dop. Der får Sofia vite at en hund som faren har gitt henne tilhører denne tredje personen. Nærbildet av Sofias ansikt i det hun setter seg ned mens to de andre raver rundt er slående, og er på mange måter et slags høydepunkt i filmen.
Norsk dokumentarfilm har lenge vært preget av at de kvinnelige filmskaperne utmerker seg som nye og friske stemmer i feltet, kanskje som et resultat av at det er lettere å finansiert dokumentarfilmer fremfor fiksjonsfilmer grunnet den skjeve maktbalansen i filmindustrien. Sofia Haugan fører seg nå i inn i denne rekken av interessante stemmer i norsk dokumentarfilm med dette bidraget Røverdatter.
