Det er ennå litt futt igjen i Johnny Depp – men ikke nok til å redde denne filmen.
Richard Says Goodbye har mange gode elementer i seg, men sliter med å finne en solid historie å fortelle.
«Mannen som har seks måneder igjen å leve». Joda, trist er det, men jeg føler jeg har sett dette før.
Regissør Wayne Roberts prøver å skille seg ut med humor, og noe av denne er treffende, men mye kjennes tomt. Humoren blir et virkemiddel uten rot i filmens virkelighet, og baserer seg på sjokk-verdi heller enn menneskelighet.
Historien er også vanskelig å kjøpe. Richard (Depp) nekter for eksempel å prøve noen behandling som kan forlenge livet hans, og selv om man kan tenke seg til hvorfor han tar denne avgjørelsen, kan man ikke si det med sikkerhet når det aldri blir bekreftet.
Det er mye man kan tenke seg til når det gjelder Richards karakter, som hvorfor han legger vekk alt han har av skam og snakker om å leve livet fullt ut, men det blir rart å svelge dette budskapet når «livet» Richard lever består av å drikke seg full til enhver tid og ligge med tilfeldige mennesker i stedet for å bruke tiden sammen med de han er glad i.
Derimot skal det sies at Depp prøver så godt han kan i denne rollen, og det går ikke ubemerket hen.
På sitt beste er han flink, og jeg liker spesielt scenene mellom Richard og hans datter (som spilles av Odessa Young).
Depp formidler godt hvem karakteren hans er – selv om det er en karakter jeg ikke klarer å like så godt.
Andre skuespillerprestasjoner er blandede. De med morsomme roller, som Devon Terrell og Ron Livingston, fungerer godt til det de gjør, men de tyngre og emosjonelle stundene fanger ikke på samme måte. Danny Huston, som spiller Richards beste venn, Peter, svikter spesielt på dette området.
Høydepunktet i filmen er nok musikken, som til tider føles ut som den tilhører et mye bedre og viktigere verk, takket være komponist-brødrene Bryce og Aaron Dessner.
Faktisk er mange tekniske aspekter av filmen ganske gode, som lyd, bilde og utforming av sett. Filmen ser bra ut, men mangler innhold.
Jeg tror det er tonen og mangel på substans som ødelegger helhetsbildet. Hva prøver Roberts egentlig å si med denne filmen? At man skal feste så mye man vil fordi livet er for kort? At det er er skummelt å møte døden? Jeg savner noe mer tyngde, noe konkret å ta tak i. Selv om det er mye fint her, er dette er nok en film som vil gå i glemmeboka.
