En modernisert Groundhog Day.
Å sammenligne Palm Springs med Groundhog Day virker både rettferdig og passende. Vi møter Nyles (Andy Samberg), som en mann som ser ut til å ha gitt opp livet, og bare eksisterer. Han er i Palm Springs med kjæresten sin Misty (Meredith Hagner), for å feire bryllupet til Mistys bestevenninne. I bryllupet ser vi at Nyles får øynene opp for Sarah (Cristin Milioti), brudens søster.
På en finurlig måte forstår vi som tilskuere at noe er litt rart, noe som spesielt merkes i dialogen til Nyles, og måten han oppfører seg på. Filmen får en tydelig og brå vending ganske tidlig og vi forstår at Nyles er fanget i en tidsloop som gjør at han opplever den samme dagen om og om igjen. Og dette har han gjort lenge. Sarah blir også fanget i denne loopen, og vi blir med på deres reise gjennom en klassisk montasje. Men Nyles og Sarah er ikke de eneste som er fanget i denne tidsloopen. En mann ved navn Roy (J.K. Simmons) dukker opp i tide og utide.
Mer vil jeg ikke si om handlingen i fare for å ødelegge filmopplevelsen.
Skillet mellom Palm Springs og Groundhog Day finner vi hovedsakelig gjennom at hovedkarakteren i Palm Springs ikke viser noen særlig interesse for å forbedre seg, annet i trivielle ting som å danse og spille dart.
Filmen filosoferer rundt meningen med livet uten å slå deg i ansiktet med det, samtidig som den på mange måter følger en klassisk romantisk fortelling.
Jeg flirte flere ganger, uten at jeg vil kalle dette en renspikket komedie, selv om Andy Samberg nok er mest kjent for sine humoristiske roller. Her gjør han en glimrende jobb med å portrettere en apatisk mann som egentlig har gitt opp alt håp. Cristin Milioti har en scenestjelende sjarm og klarer å ta plass på lerretet sammen med sin motspiller. J.K. Simmons er som alltid knallgod. Mange av birollene fungerer også godt, selv om en av dem føles litt for påtatt.
Jeg er spesielt glad i filmer om tematikken tid, tidsreiser og lignende, så mitt terningkast er nok noe farget av dette.
Palm Springs er en underholdende, fin, morsom og tankevekkende film som kanskje egner seg best for et voksent publikum.
Å skulle lage en film etter malen fra Groundhog Day kan sammenlignes med «å hoppe etter Wirkola», men Palm Springs lander i alle fall ikke på kulen. Faktisk holder den mål og klarer å skille seg nok fra Groundhog Day til at den kan stå på egne bein og fungerer som en modernisert versjon heller enn en etterligning.
Palm Springs er akkurat passe lang, og forteller historien på en god måte, ved å gi tilskueren små drypp strødd gjennom den åpenbare handlingen. Avsløringene er vellykkede, og historien flyter godt.
Jeg kunne kanskje ønske at slutten var litt mer åpen, men jeg er allikevel tilfreds med den slutten vi blir servert.
