Klar for en film som gir deg en skikkelig uhyggelig advarsel som setter seg i magen?
Nitram har en tilnærming som ikke gir noen enkle svar, men snarer en kvalmende og skummel følelse som gjennomsyrer hele filmen. I en foruroligende undersøkelse av psykiske lidelser utforsker vi mannen og hendelsene som førte til masseskytingen i 1996 i Port Arthur, Australia.
I begynnelsen føles dette som en av mange historier om hvor vanskelig det er å oppdra ustabile barn. Mer enn en forklaring av motiver bak en enkeltpersons masseskyting, er Nitram en karakterstudie pakket inn i noe som er litt vanskelig å få tak på. Dette er en fremstilling av en mann som føler at han har gått tom for alle potensielle veier til lykke.
Vold er et tema som går igjen i den australske regissøren Justin Kurzels arbeid. Debutfilmen hans, Snowtown, utforsker den sanne historien der en 16-åring ble indoktrinert i en kultur med tortur og drap. Nå kommer hans femte film, tilpasset fra et manus av Shaun Grant som også var med å lage hans første film. Nitram er dermed nesten som et ekko av filmskaperens gjennombrudd. Kurzel lener seg ikke åpenbart inn i «snikende sosiopat«-aspektet ved Nitram, men fanger mer den typen tristhet og apati som kan føre til farlige tanker.
Kurzel hadde mange uungåelige utfordringer når han skulle lage denne filmen, som mange naturligvis ikke ønsket skulle se dagens lys. Hendelsen i 1996 endret Australia og skapte store og verkende sår. Men for alle de som ikke med skrekk og gru husker de dramatiske aprildagene, eller bor på lang nok avstand fra hendelsene – så svarer denne filmen på mange viktige spørsmål. Kunsten skal være et trygt sted der man kan konfrontere vanskelige temaer. Men hva var motivasjonen hans til å lage denne filmen?
Kjernemotivasjonen handler om våpenlovene og diskusjonene rundt de i USA. Shaun Grant mente at hendelsene i Port Arhur kunne være et utgangspunkt for denne viktige diskusjonen. Scenen der Nitram kjøper våpen, sier mer enn noe politisk argument om dette temaet. Det er det magiske som en slik film kan gjøre, ved å gi deg et nytt synspunkt når du lever deg inn i en scene. Man forstår problemene på et dypere plan hvorfor en streng våpenlov er viktig. Det handler om å prøve å gå i gærningenes sko i et par timer. Du ser og føler på når disse er på sitt farligste … at de bare kan gå inn i butikken med en pengesekk og kjøpe våpen som om det var godteri.
Spørsmålene man naturlig stiller seg etter å ha sett denne filmen dreier seg om alle de usynlige skikkelsene vi alle har rundt oss i samfunnet. Uteliggerne, raringene. Heldigvis kan ikke disse gå rett inn i en butikk og kjøpe automatvåpen slik Nitram kunne. Ikke her i landet. Men også her i landet utfordrer den oss til å spørre oss om det er noe vi kan gjøre, eller noen vi burde se? Hvis vi sliter med å ha denne samtalen vil vi ikke kunne bygge en støtte for de som sliter med sin psykiske helse, Vi trenger dermed at kunsten er konfronterende på den måten som denne filmen fremstår.
Caleb Laundry Jones gjør en fantastisk jobb som tittelfiguren, en forvokst unge kjent som Nitram, som er Martin stavet baklengs. Nitram er intellektuelt funksjonshemmet, og vandrer i hjemmet og nabolaget sitt i en slags halvørske. Han sliter med å snakke med jenter, tenner fyrverkeri midt på dagen, og bor sammen med foreldrene sine. Ting ser ut til å lysne for Nitram når han møter noen som ser ut til å være en tilsvarende tapt tvillingsjel i en velstående tidligere skuespillerinne ved navn Helen (Essie Dawis). Men dette lysglimtet varer ikke lenge.
Det er noe vemmelig ved det visuelle språket til Nitram som lar filmens konsekvente tone komme inn under huden din. Det er ikke bare at Kurzels er en dyktig reggissør her, men han har tilliten som trengs til at Caleb Landry Jones klarer denne svært vanskelige rollen. Karakteren kunne vært full av melodramatiske særheter, men Jones og Kurzel vet at det er noe mer skremmende med et følelsesløst blikk enn et eksplosivt sammenbrudd.
I flere tidligere «gærning»-filmer, som jeg har sett, så har det vært traumatiske hendelser som har gjort at det «tipper over» og utløser forferdelige hendelser. Selv om Nitram opplever dramatiske ting, så får man ikke inntrykk av at dette vipper mannen ut av fatning. Han er ute av fatning hele tiden. Det er ikke så mye at det er plager bak øynene til Nitram, det er mer det at det ikke er noe der. I stedet for å ty til en prangende karikatur, spiller Jones på den tomheten, og det er mye mer fascinerende, skremmende og dessverre virkelig troverdig. Sosiopater gjemmer seg ofte for øyet.
Foreldrene til Nitram spilles av to ringrever i australsk film. Moren spilles av Judy Davis, kjent fra Woody Allen sin Hustruer og Ektemenn (1992). Allen har beskrevet henne som en av verdens mest spennende skuespillere. Hun gjør en fantastisk rolle som en mor som ser ut til å ha kapitulert til sin skjebne. Den sympatiske, tålmodige og omsorgsfulle faren spilles av Anthony LaPaglia – blant annet kjent fra Sporløst forsvunnet (2002). Sammen fremstår foreldrene som to fightere som forsøker å kjempe mot den vindmøllen av en sønn de har.
Med imponerende ti år som regissør i sekken, kommer Kurzel med et mer selvsikkert blikk og mestring av tone, og leverer sin beste film til dags dato. Sammen med McMicking formidler han en klaustrofobisk sløvhet i filmen, blant annet gjennom spente nærbilder av bier på takskjegget eller de mange bildene av Nitram som løper gjennom Helens eiendom. Det filmen gjør er å sette deg innenfor synsvinkelen, inne i en scene, og få deg til å føle, i stedet for å prøve å appellere til intellektet ditt.
Nitram unngår på en eller annen måte både demonisering og empati for karakteren sin, men ber oss bare kreativt om å tilbringe tid med denne urolige unge mannen mens vi håper på at han ikke er vår nabo.
